Språkets usynlighetskappe

Balzacs novelle «Adieu»

I 1830 skrev Honoré de Balzac novellen «Adieu», og det har vist seg at hva den handler om, ikke er opplagt. Det at det strides om hva som er de viktigste elementene i dette skjønnlitterære verket, er problematisk. Det er problematisk når det ses som et symptom på hvordan kjønn avgjør hva vi bryr oss om, som et strukturelt problem. Hvem handler novellen om, hva handler den om? Når hovedpersoner i romaner, blant annet, historisk sett og jevnt over er mann, hvordan former denne forventningen om det mannlige lesing av tekst som viser seg å skulle fortelle noe om hvordan det kan være å være kvinne? Vi forsøker å si hade til betente debatter om dagens likestillingsdebatt, håper jeg, når vi nå skal se nærmere på hvordan undertrykkelse foregår i tekst, hvem det nå enn er som er den tapende parten.

Felman om beskrivelsene av Balzacs «Adieu»

I «Kvinner og galskap. Det kritiske feilgrepet. ([Om] Balzac: «Adjø»)» (1974) forklarer Soshana Felman hvordan innledningen til Balzacs novelle sørger for å gjøre det kvinnelige aspektet ved novellen uviktig sammenlignet med det mannlige, og beviser hvordan man da går glipp av novellens dybde og geni, ja, selve novellen.

(Innlegget forsetter under bildet.)

Et skjevt forord

Felman kritiserer forordet til «Adjø» skrevet av Pierre Gascar samt en bemerkning av Philippe Berthier. I midten av 1970-årene ble deres innledende tekster trykket i en nyutgivelse av Balzacs novelle, og dere blikk på teksten gjør at leseren kommer skjevt ut. 

Sammendrag av novellen

Men la oss først gå raskt gjennom hva novellen forteller om.

Historiens handling har tre deler. De første vi møter, er to menn på jakt på den franske landsbygda. De går seg vill og treffer deretter to gale kvinner. Philippe, den ene av jegerne, gjenkjenner en av dem som sitt livs store kjærlighet, en kjærlighet han trodde var tapt for alltid; han besvimer. 

Kvinnen heter Stéphanie, og er en gift grevinne. Sist gang han så henne var ved bredden av elven Berezina i Russland (nå Belarus) under napoleonskrigene, da han gjorde et mislykket forsøk på å redde henne. 

Novellens andre del starter med et tilbakeblikk på krigstiden og beskrivelser av hvordan Philippe gjør alt han kan for å redde Stéphanie på slagmarken. Stéphanie beskrives som svakelig (men ennå ikke gal) og prisgitt den heltemodige Philippe som forsøker å få både henne og greven på en flåte som skal frakte dem over elven og i sikkerhet; han ofrer sin egen plass. Men Stéphanies ektemann faller over bord og etterlater dermed grevinnen til seg selv. Hennes siste ord til Philippe er adieu.

Tiden går, og Stéphanie lider. Hun lever nærmest som et omflakkende dyr før hun blir funnet og sent til onkelen sin som er lege. Der møte Philippe henne igjen, den ene av to ganger. Han forsøker å kommunisere med henne, men hun drives nå av instinkter, fremdeles lik et dyr. Alt hun sier er adjø, alle svar, alle ord til Philippe: «adjø». I sin tomme tilstand virker Stéphanie til å ha det fint; hun lever i sin egen galskap, lever på egne primitive premisser. Philippe blir på sin side mer og mer ulykkelig. For den han elsket, er ikke mer. Hun er ikke engang kvinne, kvinnelig, lenger ...

Det er oppsummeringen vi trenger, så langt, for å tolke verket videre.

Det kvinnelige (ifølge Philippe [som beskrevet i novellen])

Balzacs fremstilling avslører altså at Philippe 

1 ikke lenger oppfatter Stéphanie som kvinne

2 at han ikke lenger elsker henne

3 at dette tapet av kvinnelighet og kjærlighet forsvinner idet Stéphanies evne til å gjenkjenne ham går tapt.

Stéphanies evne til å gjenkjenne ham, til å bekrefte ham, er borte. Hun spiser sukkerbiter, klatrer i trær og ruller rundt på bakken, opptatt av andre ting enn å være Philippes speil.

Og Philippe fortviler. 

Så kommer vi til siste del av novellen. I et desperat forsøk på å bringe tilbake den Stéphanie han en gang kjente, forsøker han å gjenskape øyeblikket ved eleven Berezina, den siste tiden de hadde sammen før hun ble gal.

Det psykologiske teateret hans lykkes; hun kjenner ham plutselig igjen. 

Men så dør hun. Og Philippe ender med å ta sitt eget liv.

Feilgrepet i novellens innledning

Så til poenget: 

Innledningen forfattet av to menn overser tematikken knyttet til kvinnen og galskap, selveste hovedtematikken, handlingen, den røde tråden og alt av kunnskap en kan nøste ut av den. Denne teamtikken later til å være uforståelig og uviktig, slik, ved å bli utelatt.

Det forordet handler om, er Balzacs unike evne til å gjengi krigens realiteter, i realismens ånd. Som om det var krig og det typisk mannlige den beskrevne tidens kriger tar opp i seg, som var verkets geni.

Som et slør, en kappe, legger dette forordets antydninger seg over leserens blikk idet hun tar fatt på teksten. Slik blir noe viktig, noe annet betydelig, og det er slikt vi bør passe oss for.  

Litteraturteorien (hold fast litt til!)

Det beskrives godt og grundig på denne nettsiden: https://correctomundoblog.wordpress.com/2016/01/04/betraktninger-over-shoshana-felmans-kvinner-og-galskap-det-kritiske-feilgrepet-balzac-adjo/. Der står det nemlig:

Felman forklarer hvordan teksten sier seg selv imot [sic]: Kvinnen tilsvarer galskap i sin forskjell fra mannen, mens galskapen samtidig utelukker kvinnen idet hun likner mannen. Sånn blir kvinnens galskap betinget av forskjell, mens galskap blir ukvinnelig når galskap mangler likhet. Og det er i dette paradokset kvinnen utryddes.

Det koker ned til:

• kvinne er det samme som galskap
• men galskap kan ikke være kvinne

Det metafysiske prinsippet som ligger til grunn her, går ut på at uten kvinnen er ikke mannen mann. Uten kvinnen er han bare menneske, og det vil ikke være behov for å definere ham utover dette. Men i virkeligheten som i novellen eksisterer kvinner i aller høyest grad. Derfor må Stéphanie, kvinnen, også være nettopp kvinne – og ved å være kvinne slik mannen ser det for seg, definerer hun mannen – det vil si, hun bekrefter ham. Det er denne rollen Stéphanie ikke kan oppfylle så lenge hun ikke er kvinnelig, altså så lenge hun er gal slik teksten sier. Ingen opplagte grunner til at Stéphanie dør foreligger. Nei, vi må definitivt se til denne underliggende logikken for å finne årsaken, finne det som skaper betydning og gir mening. Når kvinnen ikke får eksistere på egne prinsipper, når menneske er synonymt med mann og kvinner kun er noe som ligner mannen, er forskjellig fra ham, er hans forskjell, da finnes hun ikke. 

Ifølge Philippe består (enkelt sagt og i tekstens logikk) Stépanies galskap av hennes manglende gjenkjennelse av ham, i det at hun ikke kjenner ham igjen; hun kan ikke bekrefte ham.

Felman peker på en betydningsfull likhet mellom novellens tema og feilgrepet i innledningen til den:

Novellen forteller hvordan Philippe forsøker å gjenvinne Stéphanie ved å helbrede galskapen hennes (det at hun ikke lenger ligner et menneske, ligner en mann, ligner Philippe). Å fjerne denne galskapen vil være å fjerne det som gjør henne annerledes, gjør henne til forskjell, forskjellig fra Philippe. Og det er det som skjer; Stépanie dør, slutter å eksistere som selvstendig individ.

Innledningen klarer også å ta livet av det kvinnelige, og det er påfallende: 

Ved kategorisk å overse og/eller underminere så og si alt som i [de to mannlige skribentenes] formening er urealistisk og ikke-gjenkjennbart, (...) [reduseres] teksten til noe som passer inn i deres bilde, og som gir dem mening og bekrefter det de alt vet. 

Felman utfordrer de tradisjonelle måtene å lese en tekst på: 

Ved å fjerne oss fra ønsket om å normalisere det vi ikke forstår og det som ikke passer inn i vårt verdensbilde, ved å overse de deler av en tekst som nettopp ikke gir oss direkte mening, (...) vil vi dreie vår oppmerksomhet over på langt viktigere ting, nemlig ikke tekstens sannhet, men dens evne å stille spørsmål, og dermed skape betydning. For å kunne gjøre det, må vi fri oss fra den maskuline eneretten på mening, skjerpe blikket vårt, og starte på ny.

Verdens verste menneske 

Jeg har en siste tanke å komme med, som handler om noe av det samme som det vi har vært inne på over, noe jeg la merke til i tiden etter at vi alle, eller mange av oss, så filmen «Verdens verste menneske». Det er ikke ment som noen skarp kritikk, men heller et påfallende fenomen. Jeg snakket nemlig med flere om filmen, og de fleste var enige i at de likte den veldig godt. Det rare var at flere av mennene jeg snakket med, trakk frem en viktig scene: Scenen der Anders Danielsen Lies karakter snakker om tiden som er tapt, den da han kunne gå å handle vinyler og kjente seg hjemme. Selv liker jeg også denne scenen. Men ingen av kvinnene trakk frem denne scenen i sine tolkninger. De var mer opptatte av hovedpersonens historielinje, hennes opplevelser. Det fiffige er jo at i en film som handler om en kvinnes opplevelser, gjenkjennelig for mange kvinner, vil jeg tro, er det fremdeles bi-fortellingen den mannlige karakteren står for, som ble trukket frem av mennene. Og det er jo ikke rart; det er her de kjenner seg mest igjen. Det er også derfor dette ikke er ment som en kritikk, men som en slags oppvekker; vi lar oss blende. Og kanskje gikk noen av mennene også her glipp av filmens budskap.