Skriveregler og klarspråk – en intro

Alle som skriver på norsk bør ha denne lille «språkbibelen» liggende på skrivebordet. Den er i alle fall til stor hjelp for meg. Og det som er så fint, er at denne bibelen ikke er noe stor, tung sak, men heller for en blekke å regne. Utefyllende nok er den til tross. I punkt 2 skal jeg liste opp den forfatter Vinje kaller «de ti språkvettreglene».

Det er ingen skam å sette punktum.

Har du flere ting på hjertet, så si én ting om gangen.

Vær høflig mot leseren; server momentene porsjonsvis.

Bli ikke smittet av substantivsjuken; velg ord leseren forstår, og husk at det ikke er forbudt å forklare vanskelige begrep.

Skriv ikke: Kari foretar innhøsting av epler – når du like gjerne kan skrive Kari høster (inn) epler.

Du skal ikke pynte deg med ord.

Motstå fristelsen til å bruke sjeldne fremmedord, moteord eller vitenskapelige klingende «påfugl-ord». (Strekk det enda lenger, og vi kommer til Friends-episoden der Joey lærer å bruke en synonymordbok ...)

Sløs ikke med ord og bokstaver; mener du spade, så skriv spade – ikke arbeidsredskap.

Vinje kommer også med et avsluttende tips: Venn deg til å lese høyt for deg selv det du har skrevet. Det kan hjelpe deg å sile bort de mest papirknitrende uttrykkende.

Når det offentlige kommuniseres til borgerne, til oss, må det som skrives, bli forstått. Det kan virke opplagt. Men det har det ikke nødvendigvis alltid vært; mange kunne ha godt av å minne seg selv på språkvettreglene under punkt 2 over, meg selv inkludert.