Oversetterintensjonen

Før dette innlegget skal få si det det vil si, vil jeg komme med en bokanbefaling fra sakprosaverden.

UMBERTO ECO

Mouse or Rat?

TRANSLATION AS NEGOTIATION

2003

Bam – anbefaling med pomp og prakt. Boken forteller om valgene oversettere står ovenfor, og da særlig oversettere av skjønnlitteratur. Eco skriver også om det som er temaet for dette innlegget, nemlig intensjon. En av hans påstander går ut på at oversettere bør ta sikte på å oversette tekstens iboende intensjon og ikke forfatterens. Blant verk som oversettes, finner vi tekster av forfattere som kan ha være døde i århundrer, årtusener. Teksten lever, men det er vanskelig å vite nøyaktig hva oversetteren selv tenker og føler for øyeblikket. Et av argumentene er også at all oversettelse er en form for tolkning.

Dette med skillet mellom tekstens intensjon og forfatterens intensjon fikk meg også til å tenke på at annet skille det er viktig å være klar over når en skal snakke om litteratur, nemlig skillet mellom taleren i et verk og forfatteren. Jeg har vært med på diskusjoner der disse to blandes.

Om en roman har en jeg-forteller, bør en med fordel være klar over at dette «jeg»-et er en annen enn forfatteren selv. Ofte kan dette bli ekstra forvirrende dersom romanen er selvbiografisk, eller semi-selvbiografisk. Selvfølgelig kan det være interessant å sammenligne forfatterens liv med det livet som beskrives i teksten. Men tekster lever egne liv, og ofte er det teksten som lukket system som skal analyseres – enten det er i et klasseom, bokklubb eller på Litteraturhuset.