Lingvisten formidler

Hva er lingvistikk? Hva betyr det å være lingvist? Og hva er det lingvister egentlig kan?

Og hva har Leif-er, bruksanvisninger og poesi til felles? Vi tar det første først:

Lingvistikk er språkvitenskap

Lingvistikk er det samme som språkvitenskap, altså vitenskapelig studium av språk. En lingvist er dermed en person som forsker på, jobber med eller er utdannet innen språkvitenskap – en språkviter. Det er vanlig at de som arbeider med tekst, språk og oversettelse kaller seg for nettopp lingvister. «Lingvist» er ingen beskyttet tittel. Men å arbeide som lingvist, krever gjerne formelt bevist på gjennomført utdanning.

Lingvistisk arbeid kan handle om å beskrive og analysere språk. Dette kan være ett bestemt språk, fellestrekk for en gruppe språk, språk generelt eller kanskje to språk i kontrast sett i kontrast med hverandre. Lingvistikk handler om å undersøke hvordan mennesker faktisk bruker språk, og om hvordan vi som mennesker lærer oss språk fra vi er små – eller som voksne.

Innen lignvistikken finnes det flere spesialfelt. Eksempler er språkets lydsystem, setningsoppbygging, orddanning og etymologi (ordenes opprinnelse og historie). 

Hvor jobber lingvister?

Ofte jobber lingvister som forskere, tekstprodusenter, lærere eller oversettere. De kan også arbeide med kartlegging og behandling av språkvansker og med kommunikasjon i bedrifter, som kommunikasjonsrådgiver eller med kommunikasjon internt i en bedrift – for å nevne noe. I moderne tid har det også blitt aktuelt for språkvitere å bruke kunnskapen sin i kommunikasjon med datamaskiner. Lingistikk har flere fellestrekk med koding, for eksempel; begge disse områdene handler om systemer, om virkemidler for å oppnå ønskede og bestemte effekter.  

Misforståelser og bruksanvisninger

Lingivister har kontroll på skriveregler, og på hvorfor reglene er som de er. De vet hvorfor reglene er strenge, hvorfor reglene pirker på oss. Alt handler om å formidle, om å kunne formidle det man ønsker å formidle på best mulig måte – effektivt, nyansert, tydelig, ja, å la språket tjene tanker og følelser. Om man skal lage en bruksanvisning, for eksempel, er det gjerne veldig viktig å klare å produsere en tekst som, om den leses nøye, kun kan gi korrekt bruk av det aktuelle produktet eller tjenesten. Teksten må være universell; ikke bare forfatteren skal forstå den, men alle som leser den. Og hva om brukeren av produktet eller tjenesten leser anvisningene, men ender med å skade seg. Hva om det blir rettssak? Da den som har laget bruksanvisningen kunne vise at innholdet ble misforstått, at teksten i seg selv er korrekt og vil bli forstått riktig av de aller fleste.

Tvetydigheter

Vi skal ut å spise bestemor.

Vi skal ut å spise, bestemor.

To helt forskjellige hendelser.

Emma gikk på stien sammen med bestemoren sin. Hun bar sekken.

Hvem bar sekken, Emma eller bestemor?

Lingvisten formidler.

Dette er tittelen på dette innlegget. Men snakker jeg om meg selv, eller snakker jeg om lingvisten som i lignvister generelt? Det er tvetydig, det er det.

Tvetydigheter oppstår når vi bruker språket og grammatiske regler upresist. Å arbeide med lingvistisk gjennomgang av tekstlig innhold, korrekturlesing, krever at man unngår at en setning kan forstås på mer enn én måte, nemlig til tiltenkte måten. Dette gjelder for sakprosa tekster. Når det kommer til skjønnlitteratur, er ting annerledes …

Poetisk tvetydighet

Skjønnlitterære forfattere og poeter er ikke avhengig av å sørge for å unngå tvetydigheter. Men deres oppgave er likevel å ha full kontroll over hvor i de tekstlige bestanddelene tvetydighet oppstår eller kan oppstå. Noen ganger er tvetydighetene tilsiktet. At det i teksten, i en bestemt setning for eksempel, kan vokse frem to eller til og med flere, betydninger, kan brukes som en styrke. En del av teksten kan forstår på to eller flere måter, og alle disse tolkningene, måtene å forstå det samme på, er noe poeten tar hensyn til og spiller på i et dikt som helhet. Poetene kan søke å frembringe en tanke, assosiasjon, følelse, steming, minne. Én tolkning kan gjøre deg sint, mens en annen tolkning av samme strofe kan gi en ny innsikt. Kanksje en følelsen og innsikten motstridende. Men følelsen er allerede vekket, kommer først, og vil påvirke hvordan du opplever det ytringen gir det av tanker.

Der mening oppstår

Lingivister er opptatt av hvordan mening oppstår i konkrete bestanddeler, i ord og tegn. Det er pirkearbeid. Sjelden er det plass til synsing, og nyanser betyr – det er noe lingvister vet. 

Forklart på en annen måte: Hva er det jeg kan?

Jeg har studert fransk språk på univeristetet i Oslo og valgte å fordype meg i den lingvisitkk de to siste årene, det vil si i løpet av masterstudiene. Når man begynner på det første året av et slikt studieløp, kan man allerede snakke fransk. Det man studerer, er fransk historie, litteratur, politikk og språksystemer (lingvistikk). Da jeg spesialiserte meg, syntes jeg det var givende å avdekke språkets struktur, hemmelighetene liksom, det underliggende. Det kunne handle om nøyaktig hvilke ordkombinasjoner som skaper hvilke lyder og posisjonene på organene involvert i lydproduksjonen. Og det handlet om hva som er felles for språk, og ordklasser og syntaktiske funksjoner. Det ble sært, og det ble gøy; jeg fikk skrive en master en et tema få eller ingen har sammenstilt før.

I dag tenker jeg at dette var ikke bare viktig, men avgjørende for den kompetansen og språkforståelsen jeg har i dag. Den gjør det lettere, mye lettere, å lese stoff om skriveregler – Finn-Erik Vinjes Skriveregler, for eksempelen – en liten språkbibel i form av et hefte, et felles referanseverk for skribenter og språk-pirkere i Norge. Jeg kan jo ellers røpe at nettsidene til Språkrådet og Det Norske Akademis ordbok brukes flittig. Språkrådet er øverste organ når det kommer til språket vårt.

Men det meste må sitte i fingrene; i dag skal mye tekst produseres fort, og den skal være kvalitetssikret; den skal si det formidleren ønsker å si. Da må man sørge for at teksten er gjennomgått ikke bare av maskiner – maskiner tar feil, ikke i sin verden, men i vår.

Ja, mye må allerede sitte i fingrene når en skriver eller korrigerer tekster. Men alt sitter ikke i hodet, uoffisiell lingvist-tittel til tross. Det viktigste er å vite når en ikke vet, når en må dobbeltsjekke. Å være bevandret i lingvistikken betyr å kjenne tendensene, kategoriene, systemene … Det betyr ikke at man (jeg) ikke går i surr når det gjelder transitive og intransitive verb som «å knekke (noe)» og «å knekke» i preterium og presens perfektum! (Det heter kvisten knakk, men hun knekket/knekte kvisten, og det kan hende det gikk med en kvart lørdagskveld på å diskutere dette før undertegnede og mann slo det opp (verbbøyningen, ikke forholdet).

Les mer om sånt her – Morgenbladets huslingvist Paal er minst like interssert!

Ugh, men hva er transitive verb igjen, eller for første gang …

(Jeg vil legge til at transitive verb er verb som tar objekt (den syntaktiske funksjonen direkte objekt, evt. indirekte objekt), altså verb som etterfølges av noe, f.eks.: Han gror tomater. Men! Verbet «å gro» kan ha en annen betydning, det vil si «å gro» finnes også som intransitivt verb, i likhet med «å vokse», der det ikke kan settes inn noe etterfølgende objekt uten å ødelegge setningen, så å si: «Han vokser tomater», nei det sier man jo ikke! Men man kan si: «Han vokser» (intranstivit).

Hvem bestemmer over språk?

De som bestemmer over språk, er vi som bruker det. Det er ikke bare Norge som har språkråd. I Frankrike heter språkrådet Académie Française. Det norske og det franske språkrådet har litt ulik filosofi. Jeg tror ... jeg tror Språkrådet i større grad enn det franske akademiet mener å bestemme over språkbruken. Nå skal det jo også sies at ved å beskytte språket og sette normative, og ikke deskriptive regler, har de kunnet spre fransk til verdenshjørnene, kan de knyttes sammen av felles forståelse av språket. Faren ved det er at hva språkrådet sier, og hvordan folk bruker språket, blir for stor. I verste fall gjør det offisielle språket seg etter hvert mer og mer irrelevant. 

I motsatt fall, og det som heller er faren (om vi drar det langt) med å ikke bry seg om å ta vare på språket, er at språksystemet blir fullt av unntak, blir vanskelig å lære, og at vi forstår hverandre dårligere – fordi vi ikke er opptatt av felles regler, de som muliggjør forståelse på tvers av avstand og kulturer i kulturen. 

Verden virker å bli mer og mer kompleks, særlig i og med datamaskiners rolle. Det finnes så mye informasjon – og innovasjon. Alt dette skal forstås, forklares, snakkes om. Og det er det viktig å holde tunga rett i munn, ha kontroll på la langue, le langue (språket, tungen).

Det beste er som alltid den gylne middelvei, vil nå jeg si.

Fant du Leif i denne teksten, skriveleif? Skriv det til meg her – det er sånt jeg liker!

Leif-er (språkleifer), bruksanvisninger og poesi, hva har de så til felles? Lingvistikk så klart.