Hva skriving er, og hva det vil si å skape – Marguerite Duras

Om Stedene

Stedene – En samtale med Marguerite Duras, oversatt til norsk av Hanne Østavik, er en nett liten bok som gjorde inntrykk på meg, slik det meste fra Duras hånd og munn gjør. Boken er en gjengivelse av en samtale med dokumentarfilmskaper og regissør Michelle Porte. Samtalen ble sendt på fransk tv i 1976. Teksten i boken bærer preg av det muntlige utgangspunktet, og slik er det som om rommet de skaper sammen, blir tilgjengelig for leseren. Temaet er også nettopp rom, eller steder, som har vært viktige for Duras og hennes litteratur og film. Her skal jeg drodle rundt bokens innhold, og gjengi deler som handler om det skrevne ord.

(Men aller først, søk opp bilder av henne gjennom livet. For et ansikt.)

Ok. Så. M.D. og M.P. ser på fotografier. De viser steder, hus, der M.D. har bodd og skapt. Det er Frankrike. Og vi ser bilder av fjerne strender, kvinner, hager, Indokina – der hun vokste opp. Indokina er et tidligere navn på de franske besittelsene i det sørøstlige Asia. Området er i dag delt mellom statene Kambodsja, Laos og Vietnam. 

Hun vokser opp her, i den tropiske urskogen, blant tigre, jaktende, badende i strykene som fører ut mot havet. Hun var ikke redd, gikk barfødt på stiene. Og hun må høre fra andre at hun er fransk; vennene hennes er vitenamesere, språket hennes vietnamesisk. Først etterpå ble hun redd. Da var jungelen full av ulydige barn som henne. 

For et sted!  

Utdrag

I forordet skriver Ørstavik om hvorfor Stedene er så viktig for henne. Hun tror det ...

(...) har å gjøre med det bevegelige. Martin Heidegger skrev tidlig om «hverdagsspråkets forunderlige bevegelighet», at det i dagligspråket finnes en omtrentlighet som skaper et tøyelig betydningsrom. Det er ikke trangt. For meg er det sånn språket må være for å kunne kjennes, ikke bare tenkes. For at det skal kunne sipre inn i kroppen og nå meg der jeg virkelig er. Og at denne nærmest tilfeldige, lette, mutnlig teksten som Stedene består av, har en sånn kvalitet.

Slik har jeg det også selv med Duras' måte å formidle på. Det er som om jeg intuitivt forstår, kjenner meg igjen og beveges når jeg leser det hun skriver. Ja, som om hun nettopp når meg der jeg virkelig er; hun snakker mitt på språk, og det er et annerledes et. Det gjør det særlig vanskelig å gjengi budskapene hennes med andre, egne, ord. 

Den gjenkjenneligheten jeg snakker om, tror jeg har å gjøre med at hun snakker kvinnenes språk. Det er et språk som vektlegger elementer i det som formidles ulikt ved å aktivere deler i oss som vi har til felles, kvinner – og hun gjør det ved å skape bilder, rom, steder. Hun tar hensyn til det menneskelige forstått som det bevegelige, foranderlige, følsomme, til at det ikke finnes noen direkte, uløselig kontakt mellom språk og verden. Kvinner og menne er ulike, og vi har ulike erfaringer av verden og hvordan den virker på oss. Det finnes ting, saker, kvinner har tenkt på i århundrer om ikke mer, som menn av natrulige årsaker har tenkt litt på, og fordi de ikke erfarer det, veklegges mindre. Det virker, da, helt naturlig, at det finnes sider ved språket som er, og oppleves, ulike for oss; det skaper ulike bilder.

Lenger ut i boken sier M.D. selv:

Alt i alt, ja, så reiser dette spørsmålet seg om hva film, og bilder, er. Vi er alltid overfylt av skrift, av språket, når vi oversetter til det skrevne, ikke sant; det er ikke mulig å gjengi alt, få med alt. Men i bilder skriver du alt sammen.

Dette, sier hun, er noe hun oppdaget underveis i forfatterskapet. Boken hennes, Hiroshima mon amour, sier hun, den er pratsom, nesten. Men så endrer hun seg og skriften med henne:

Skriften er ikke pratsom [i La femme du Gange]. Det som er pratsomt, er det sagte ordet. Det skrevne ordet er aldri det. Men nitti prosent av alle bøker består av sagte ord.

Om å skrive

Om konsentrasjon og det å skrive sier M.D.:

Når folk som skriver, sier: Når man skiver, så er man konsentrert, så sier jeg: Nei, når jeg skriver, så har jeg opplevelsen av å være i en tilstand av ekstrem mangel på konsentrasjon, jeg eier ikke lenger meg selv, jeg er en sil, hodet mitt er gjennomhullet. (...) jeg er ikke alene om å skrive når jeg skriver.

Det er andre, andres stemmer, de rundt og de før, som siver ut gjennom hennes hullete hode. Og det er en rørende anerkjennesle av hvordan mennesker hører sammen, virker sammen, og reslutatet er tekster som viser hvordan vi er i stand til å oppfatte hemninsløst små nyanser i hverandre.