Aktuell likestillingsdebatt og etterlengtede (språklige) løsningsforslag

Her kommer noen notater jeg har gjort meg i det siste.

Kvinner eller tek 

Hva er den største endringen i nyere tid? Jeg vil påstå at det som har påvirket livsformen og livopplevelsen vår mest, er det vi for enkelthets skyld skal kalle «tek». Hva annet har skjedd i nyere tid? Kvinner har fått det bedre. 

Mye annet har skjedd også, mye som påvirker oss, påvirker kjønn ulikt. Det er ingen enkel sak, det å få full oversikt over hva som virker på oss, og i hvilken grad. Likevel fremstilles det iblant slik.

Hvorfor trives ikke menn?

Mange menn er ulykkelige eller trives ikke. 

Og hva er det lett å påstå er årsaken til dette? Feminismen. Det synes jeg er merkelig. Men det skjer i media nå (mars 2026). Det er jo et kjent narrativ, med en kjente syndebukker; det er lett å tro på, lett å selge.

Ja feminismen får skylden – med påstand om at «mer følelser» og fokus på relasjoner ikke funker, ikke har funket, for menn, at selve fokuset på det klassisk feminine rett og slett er ødeleggende (PS. feminismen er mye mer enn fokus på det feminine). 

Kan disse ideene utgjøre et villspor? Kan det gjøre oss blinde for faktiske og avgjørende årsaker, andre årsaker med betydelig påvirkning på oss mennsker? Gjør det at vi ikke klarer å hjelpe menn?

Det kjennes ikke som om vi er på rett spor, det kjennes ikke som om disse debattene gjør at menn får det bedre.

Er det å så enelt som å ha mindre fokus på kvinner? Det går jo dessuten an å ha fokus på begge parter, eller? 

Kan det være at menns egenskaper har fungert dårlig i møte med tek – at den største endringen har mer å si enn resultatet av bedre kår for kvinner, av kampen for at kvinner skal slutte å være sekundære indivier? 

Behovet for aktivitet og utfordringer i psykisk og fysisk forstand trekkes ofte frem når vi snakker om menn. Her har tek stjålet noe fra oss. Skjerm har også tatt noe fra relasjonene våre. 

Ja, måten vi lever på er i dag, er i større grad endret av tek enn av kvinnekamp. 

Menns selvmordsrate er ikke nødvendigvis høy fordi de blir undertrykt av feminine strukturer — slik undertrykkelse ville først funnet sted om det var slik at vi sa: «Vi bryr oss ikke, vi tar ikke dette på alvor, fordi dere er menn.» Og hvem sier det? Er det sant at vi sier det? Det ville vært forferdelig. Men at det er vanskelig å vite nøyaktig hva som skal til, virker å være sant.

En debatt i egen rett, ikke et apropos i en annen viktig debatt

Menns problemer bør reises som en egen debatt, ikke som en debatt alltid i sammenheng med kvinners likestillingskamp. Den fortjener fokus, men slutt å tro at fokuset det fortjener, må tas fra kvinner. 

I alle andre sammenhenger er det frekt å kuppe samtalen. Hvis en venn sier: «Jeg sliter med dette», så sier ikke du med en gang: Jamen, jeg sliter med dette. Du venter og tar det opp igjen, til sin tid.

Det kan være vanskelig å svelge:

Det kan være tøft å være forståelsesfull i møte menn menns likestilingskamp når visse blant dem som fremmer den, aldri har tatt kvinners likestillingskamp på alvor. 

Men så vet vi jo bedre enn som så. 

Vi vet at de aller fleste som fremmer menns kamp, også har tatt og tar kvinners kamp på alvor. Og selvfølgelig skal all likestillingskamp tas på alvor.

Vanlige forenklinger og feilslutninger i media (mars 2026)

Når menn nå hører om kvinners likestilling, virker det som om det rører ved vonde følelser; flere/mange menn (jeg vet ikke hvor mange) har det ikke bra. Det blir da vanskelig for dem, forståelig nok, å fortsette å høre om at kvinner det det vondt/vondest generelt. Det er en viktig følelse. 

Jeg tenker videre at det er snakk om veldig ulike typer vonde følelser her. Og jeg vil også påstå at den vonde følelsen som oppstår hos mennene det gjelder, ikke er et resultat av at kvinner har fått det bedre, men helt enkelt en påminnelse om at menn trenger hjelp. 

Så hvorfor går vi i fellen – fellen som består i at det som minner menn om problemene de har (ytringer om kvinners bedrede kår), automatisk oppleves og oppgis som årsaken? Det skapes FrP-velgere av sånt. 

Botemiddelet? Opplysning. 

Vi må forstå at løsningen nok ligger et annet sted enn i å slutte å diskutere kvinners kår / frata kvinner rettigheter som er viktige for dem. 

Men hva er løsningen? 

Så enkel som at feminismens fokus på kvinner ha gått for langt, er ikke en løsning i det hele tatt. Er løsningen å gå flere år tilbake, til da menn var familiens overhode, og overhode generelt? Den er jo ikke det. Hvor er bevisene for noe sånt? Det kommer uansett ikke til å skje (en påstand, et håp, jeg vet). Og analysen blir for enkel. Som nevnt tror jeg årsakene til problemene ligger helt andre steder, og i alle fall løsningene.

Aktuelle temaer og spørsmål

1 Sliter menn i dag fordi de ikke får kvinner?

2 Sliter menn i dag fordi de ikke får være helter lenger?

3 Sliter menn i dag fordi vi som samfunn sier «de ikke har like mye verdi som kvinner har»?

4 Sliter menn i dag fordi de ikke kommer inn på studiene de vil?

Det finnes partier/influensere for de enkle løsningene, og de er behagelige å tro på. Så får man velge: dykke dypere og se på gode løsninger for alle, eller fortsette kampen som aldri kommer i mål.

La oss uansett diskutere løsningsforslag og mulige forklaringer på utfordringene/ideene/teoriene ovenfor. 

Mulige svar og kommentarer

1 De gamle strategiene for å få kvinner fungerer ikke lenger. Det gjelder å følge med i tiden. Det er viktig at vi klarer å kommunisere og forstå hverandre. Det nytter ikke å tvinge kvinner tilbake i tid, man må lytte og utvikle seg, bygge videre, ikke dytte ett kjønn opp ved å dytte det andre ned. Bygg relasjoner basert på vennskap, interesser, den andre først og fremst som person og som ikke et kjønn. Fokus på å skaffe kjæreste («få kvinner») som eneste mål når man møter mennesker, tror jeg ikke er noen givende eller effektiv strategi. 

Jamen Bond «fikk kvinner» ved å lene seg over dem og si noen smarte setninger om et eller annet. Fristende å forestille seg, lett å tro at det er slik kanksje, men lite realistisk. Utfordringen er (heldigvis) vanskeligere og mer spennende enn som så.

2 Nei, helt blir man ikke i kraft å ha et kjønn, og ikke slik man ble det før. Igjen, det gjelder å følge med i tiden.

3 Det er en følelse. Og de som mener det er sant, trenger vi ikke ta på alvor. Jeg er usikker på hvordan vi best kan unngå å spre en følelse av å senke menns verdi samtidig som vi styrker kvinners. Igjen: Det er ikke enten/eller, det er både/og. Å kjempe for andres kamp er noe som for mange gir god selvfølelse og egenverdi (uavhengig av andres blikk – Buddah: No one saves us but ourselves. No one can and no one will), ikke tar fra dem. Mennesker trenger hverandre; at kvinner ikke er avhengige av menn, står ikke i veien for at vi trenger hverandre og dermed opplever oss selv som verdifulle. Stopp å fortelle deg selv at alle andre (samfunnet) ser negativt på deg/menn; noen få ødeleggende stemmer fra forvirrende talere taler ikke for majoriteten. At feminismen skal gi menn en følelse av lavere verdi, er trist og unødvendig.

4 Dette problemet er konkret, må tas tak i og har heldigvis like konkrete løsninger (politiske løsninger, de samme som har hjulpet og hjelper kvinner der og når det trengs). Problemet er ikke eksistensielt, men det er viktig.

Så hva kan vi gjøre?

Ta seg selv i tanker som:

«Jeg stoler mest på at kvinnen er den snille» – utfordre ideen

«Jeg stoler mest på mannlig leder/lege» – utfordre ideen

Være bevisst på det / ha et aktivt forhold til slike automatiske slutninger – for å se klarest mulig.

Aktivt sette seg inn i partners ståsted når ulike kjønn — ulikt kjønn, men lik meg (menneske først og fremst).

Begynne å tenke på alle egenskaper som nyanserte og ikke kjønnede.

Ikke si: Å, det var lite mannlig/kvinnelig å si/gjøre.

Vert/vertinne — unngå å knytte kvinne til ord som er utvidelse av mannlig ord-kjerne (slutte å behandle noen som tillegg/tilbehør – vi vet at hjernen ordne ord i ordgrupper, og vi ønsker ikke å knytte et kjønn til noe sekundært; vi ønsker likestilling.

Utfordre de visuelle bildene av hierarkiet med ett kjønn på toppen (rett og slett hvordan vi ser lager bilder i hodet).

Vanskelig, irriterende kanksje, men ikke umulig

Ubalanse i representasjonen av kjønnenes posisjon og verdi er selvfølgelig vanskelig å rette opp i. Fullstendig og stabil balanse er nok heller ikke mulig. Men vi kan bestemme oss for kontinuerlig å strekke oss mot rettferdighet.

Ja, det er vanskelig; løsningen vil foregå i detaljer, de som sammen danner virkelighetsbildet vårt, et bilde som igjen får faktiske konsekvenser (ingenting oppstår av ingenting, noenting betyr noenting). Og når det kjennes overveldende, denne jobben med å bry seg, kan det være greit å tenke gjennom hvor liten del av livet, hvor korte øyeblikk, disse tiltakene egentlig krever av oss.

Astri/Amoversetter