Representasjonen av det kvinnelige i virkelighetsoppfattelse og i tekst – den internasjonale kvinnedagen 2026

Når noe virker uoverkommelig, tenk på hvor mye i verden som har blitt overkommelig, men som startet i det uoverkommelige! Fly til månen! Få kvinnelige presidenter! Stoppe slaveriene! Bygge Eiffeltårnet! Velferdsstaten! Datamaskiner, KI!

Det kvinneliges metafysikk

Først vil jeg si noe ekstremt ukontroversielt: Gratulerer med den internasjonale kvinnedagen, alle sammen! Hurra for retten til å være likeverdige mennesker, for å være menneske først og kjønn sist. 

Det bør jo være ukontroversielt, dette. Men jeg har forstått at hva kvinnedagen rommer, hva vi legger i begrepene knyttet til dagen, er forskjellig. Og når vi er uenige, kommer vi ofte skjevt ut fra start. Så la oss begynne rett: 

Den likestillingen jeg taler for her, legger til grunn at den ikke er et nullsumspill*. Den er ikke en kamp mellom kjønnene, men en kamp mot all undertrykkelse og bunner i en oppriktig interesse for å forstå hvilke mekanismer som gjør at mennesker undertrykker hverandre. Den søker å avdekke når rettferdighetskampen drives av andre interesser enn likestilling, når den styres av en uoppdaget egoisme, skjulte motiver eller hat. Den legger til grunn at mennesker er kapable og fleksible.

(*Nullsumspill er et uttrykk lånt fra spillteorien. Det beskriver en tenkemåte der enhver økning i gevinsten til én aktør sin fører til et tilsvarende tap for en eller flere andre aktører.) 

På de vonde dagene er det ikke slik. Da tenker jeg:

Så mye vi skal finne oss i, så mye «sånn er det bare», så mye «det er evolusjon», så mye ansvarsfraskrivelse i stedet for «dette skal vi jobbe med, jeg har troa på vilje, på å lytte, på å ta på alvor, på å utfordre deler i meg som drar meg i en retning jeg hører og tror på at er dårlig for andre». Skulle vi ikke kjempe for en bedre verden, var det ikke slik det var?

Så mye «ja, du har ditt problem, men hva med meg?». (Det og deg tar vi på alvor, selvfølgelig! Men i dag er det 8. mars. Den 19. november er det mannsdagen – en nyttig aneldning til å sette fokus på menns utfordringer i samfunnet, likestilling generelt, og kanskje på hva som er likhetene mellom disse to dagene, og på hva som er ulikt. For grunnlaget for dem er ulikt.)

Så lite nysgjerrighet, så mye «dette er ubehagelig for meg, så du tar feil». Så lite: Jeg vet at det gjør vondt å lære.

Så mye «det er deres feil også», så mye opptatt av skyld og egen vinning. (Det er lite interessant, hvem som har gjort feil, så lenge vi er enige om at alle nå gjør sitt beste for at alle får det bedre.)

Så mange påstander forkledd som fakta, uttalelser uten interesse for historien, for historien fortalt av kvinner, av dem som har måttet løsrive seg, som turte.

Jeg minner om at dette er på de vonde dagene.

Men tenk, i en halv evighet var ikke kvinner representert i litteratur. Nei. De ble skrevet om, ja — av menn – men de var aldri hovedperson, skrev ikke, ble ikke utgitt, fortalte ikke om hvordan det var å være kvinne, kunne ikke lære om seg selv ved å lese andre kvinners tanker. Deres opplevelser var ikke nedtegnet. Og er det noe vi vet, så er det at det skrevne ord har makt, betyr, forandrer, trøster, lærer bort.

Tenk det, tenk å bli fortalt om av andre, men ikke få fortelle, ikke få muligheten til å gi verden er riktig bilde av hvordan det er å være kvinne her ute i virkeligheten. Å uttrykke seg er en helt sentral del av å være.

Ja – så mange misforståelser, så mye «hvorfor handler det bare om kvinner?». Det handler «bare om kvinner» fordi å bedre kvinners liv forbedrer menneskers liv, menns liv, alles liv – det er målet, det må alltid være målet. Det handler om kvinner fordi den feilbarlige og uferdige historien om kjønn og urettferdighet sitter dypt i oss, fordi mekanismene som gjør kvinner til sekundære mennesker, lurer under overflaten fremdeles: Vi ser hvor fort kvinner presser tilbake i trange kategorier og roller, hvor fort de fratas rettigheter de har sagt tydelig fra om at viktige for dem, hvor fort kvinners argumenter reduseres i kraft av å være kvinnelige (de bare misforstår hvordan ting «egentlig er og bør være»).

Så mye tro på «jeg ser jo ikke noe undertrykkelse — da finnes den ikke. Den finnes ikke, for jeg forstår den ikke».

Og det krever av oss, å forstå undertrykkende systemer. Ofte skjer de i språk …

For hva betyr det å være sterk? Hva er det riktige? Hvor mye risiko er riktig mengde risiko? Hva er rasjonelt? Hva er riktig temperatur i et rom? På hvilket tidspunkt skal vi betgene noe som et menneskelig liv? Hva er bra.

I disse spørsmålene ligger noe helt grunnleggende for feminismens vesen, for denne feminismen. 

Hvordan vi svarer på disse spørsmålene

Hvem som får være med på å definere dem 

er avgjørende, er alt.

For svarene vil være ulike for kjønnene. Og dersom ett kjønn får all makt til å fortelle alle de andre hva disse begrepene skal inneholde, da får vi ikke en rettferdig representasjon av virkeligheten vår. Denne representasjonen har vært mannlig lenge. Den har formet oss – så lenge. Den er underliggende, underforstått, usynlig. Å oppdage det krever noe av oss. 

Å tro at historiens lange løp og hierarkiske systemer gir en ferdig og rettferdig verden som brått har sluttet å virke inn på nåtiden, det er rett og slett usannsylig. Ja, det ville rett og slett vært merkelig.

For mye «kvinne-kamp?»

Kamp mot menn … for en misforståelse. Kvinnedagen feirer en kamp for å få menn med, en kamp mot et system som nekter å lytte og lære. 

Vi kjemper mot et system som reduserer menneskers fleksibilitet, mulighetene våre, som bestemmer for oss når menn og kvinner skal forskjellsbehandles. Vi vil bekjempe et system som ikke tror på at vi hele tiden endrer oss, som setter sin lit til at det bestandige, det er det kjønnende, ikke det menneskelige og ønske om å utvikle seg, være en del av en fortelling om noe bedre.

Ja, få alle med, med på å forstå av feminismen er gjennomgripende. Den er gjennomgripende ved at undertrykkelse foregår i språk og tenkemåter og historiske linjer på en måte som også overgår konkrete løsninger på spørsmål om lik lønn og kvotering og «hvem bør få rask hjelp og ressurser til sin konkrete sak her og nå». Det er tydelig at vi bør og kan løse de konkrete og umiddelbare utfordringene knyttet til det ene kjønnet eller det andre – og her er det ikke slik at kvinners problemer er viktigst eller flest). Men! 

Men … 

urettferdighet vil ikke slutte å produsere problemer.

Vi må innse at hvordan vi bruker språket og former tanker er hvordan vi kan ende med å plassere kvinner som et tilheng til menn: underodnede, sekunære, annerledes, for mye, for lite – sammenlignet med en mann (som om det som er typisk mannlig, alltid er fasit, alltid er malen). Slik har det skjedd, slik har vi i lange tider – det er ikke lenge siden heller, og nok ikke helt borte fra verdensbildet vårt – sett på en kvinne først som sitt kjønn og sin rolle, kanskje som noe som skal passe inn i «livet mitt», og ikke som et likeverdig subjekt. Ingen mennesker er laget for å passe inn i en annens liv; to mennesker møtes og oppretter noe nytt. 

Dette er viktig fordi det å se på et annet individ som noe annerledes enn en selv, som noe sekundært, som en rolle heller en enn person, gjør det vanskeligere å relatere til henne. Når mennesker ikke gjenkjenner seg selv i Den andre, blir det lettere å utøve vold. Og vi kan ikke godta volden, vold mot kvinner utført av menn. Selvfølgelig kan vi ikke det. Det er en kamp som fortsetter. Volden ødelegger kvinner, det ødelegger relasjoner, det ødelegger for menn som ødelegger relasjonene sine.

Derfor drar jeg det tilbake til de underliggende strukturene som skaper tanekmåtene som legger til rette også for det voldelig, hardt og konkret.

Overgangen til følgende er brå, men jeg vil likevel spørre:

Snakker vi for positivt om jentene på bekostning av guttene? Og hva gjør det med dem og med deres bilde av seg selv? Det er essensielle spørsmål; også det er feministiske spørsmål.

Feminismen strekker seg riktignok utover enkle spørsmål som: Har feminismen gått for langt.

Feminismen har ikke gått for langt. Hvordan kan denne feminimen gå for langt? Den handler om å sørge for, kontinuerlig, at menn og kvinner er like mye subjekter, blir tatt på alvor på lik linje, får tale, får påvirke og bety og være med å forme den verden de utgjør halvparten av.

«Har feminismen gått for langt» er et enkelt spørsmål … og et falskt spørsmål, tilpasset massene, tilpasset en misforståelse, egentlig ment å spørre om vi bruker ressurser feil i samfunnet i dag – som er en viktig, men snevrere type spørsmål.

Men kanskje har vi allerede begynt å bruke ordet feminisme på en annen m¨åte enn før, på en enklere måte enn det har vært brukt tidligere. Men vi er fremdeles avhengige av at «feminisme» rommer hele sin kompleksitet og utstrekning, og jeg vil gjerne få ta det litt tilbake, putte det i en historisk og filosofisk kontekst.

Vi må snakke med om hva vi legger i ordene vi bruker; vi må ned et hakk og sørge for at vi snakker samme språk.

Omsorg

Det finnes også en mer personlig og stille kvinneutfordring. Den handler om en form for forventning, et eget type arbeid, et arbeid som både er et privilegium, og som samtidig tar mer krefter enn jobb og studier og trening og bæring av sofa: 

det klassisk kvinnelige, ofte usynlige, omsorgsarbeidet – i bred forstand,

ikke den frivillige, fantastiske omsorgen,

men den typen omsorg som tas for gitt, som begynner å tappe psyken ved å kreve at nervesystemet er konstant aktivert, slik det gjør (følelser får deg til å huske, gjør deg skarpere, er nødvendige for denne typen arbeid). Dette systemet trenger hvile, trenger balanse, trenger å bli delt og trenger grenser som må respekteres og trenes på.

Dette er arbeid som glir over i bekymringer og stress i stedet for effektiv omsorg. Dette er konsekvensene av ansvar som er fordelt skjevt.

Det er problematisk når kun én part har ansvaret for å tolke den andre, være foreståelsesfull også når man ikke forstår, ta vare på den andres følelser. Det er lett, da, å overse seg selv, bli selvoppofrende. Bedre er det om alle parter tar ansvar, innenfor fornuftige grenser. Det ligger jo mye styrke i å få være der for andre.

Men det må ikke fordeles skjevt, 

ansvaret for å ha full oversikt over alles kalender, ønsker og behov.

Det å være der, alltid,

det å se alle, tenke på alle, passe på, planlegge, tilrettelegge, vite, forstå, trøste, ta hensyn – alt dette som vanskelig kan gjøres uten at tankene havner på de andre før de havner på en selv, som vanskelig kan gjøres uten samtidig å bekymre seg – først litt, deretter mye. For omsorg har så lett for å vokse utover breddene sine. Omsorgen handler jo både om det praktiske, men også om det emosjonelle. Og emosjonelt arbeid tar energi på en helt egen måte og i en egen utstrekning.

Åh, å få gå ut i frisk luft og hugge ved!

Å få hugge tankeløse stokker som ikke bli kan såret, å skape verdsatte, synlige nødvendigheter og bruke musklene, stille lengselen etter å oppå håndfaste resultater!

Også fysisk eller teknisk krevende (hus)arbeid er nettopp arbeid. Det tar tid, kan være vanskelig og tungt. Selvfølgelig. Det er imidlertid vesenforskjellen mellom arbeid med og uten en mental tilleggsbelastning jeg ønsker å trekke frem her. 

Omsorgs-, oversikts- og organiseringsarbeidet er én type belastning. Fysisk og teknisk arbeid er en annen. Disse to typene arbeid kan være vanskelig å sidestille og fordele mellom partene i fornuftig grad. Det krever at vi forstår hvordan arbeidet faktisk virker inn på oss, på fysisk og psykisk helse, trivsel, stress og annet.

Det usynlige mentale arbeidet handler altså om å sørge for de små tingene, de som ikke bare tar energi, men som også gir hverdagen innhold og livet mening. Disse små oppgavene blir gjerne synlige og essensielle først når de legges sammen over tid og ses som et hele.

Det kan være en kamp. For når det er kvinner som forventes å ta ha hovedansvar for det vi forenklet kan kalle omsorg, blir det en kvinnekamp. Og hvis det blir sagt at 

«det jo bare er å slutte med omsorgsarbeidet, da, hvis det krever så mye»,

så har en ikke forstått hvor innlært det er, eller betydningen det har, eller hvor savnet det ville vært om det stanset, eller hvor avhengig vi nok alle er av det. Da har en dessuten misforstått målet. Målet er nemlig ikke å fjerne omsorgen, fjerne kjærligheten. Selvfølgelig er det ikke det. Målet er å sette gode grenser. Målet er at omsorg ikke gjøres til noe kjønnet, at ikke presset blir emosjonelt skadelig – og dermed setter seg i kroppen. Målet er at alle skal forstå at det koster, at det trengs, at det foreg¨år.

Dette er en kamp kvinner må ta for å klare å passe på seg selv, en kamp for å klare å forklare, og for å sette de berømmelige grensene, uten samtidig å brytes ned av dårlig samvittighet. Det er også en kamp for å bli tatt på alvor.

Vi må starte med å si noe: Hvordan skal andre, skal menn, forstå om vi kvinner ikke sier fra, om vi stille tar ansvaret, ansvaret for å bry oss, bekymre oss, strekke oss, tilpasse oss – uten å si «det er for tungt å gjøre det alene, det er for tungt å møte disse uutalte forventningene uansett hvilke grunner du måtte ha for å gi denne jobben til meg (bevisst eller ubevisst), det er for tungt, selv om du ikke visste, selv om du mener at det ikke er noen grunn til at det skal være så tungt». Det hjelper ikke kvinner å ha det sånn, og det hjelper ikke nødvendigvis de rundt heller.

Og burde ikke noen fortalt Hamsun at kvinner ikke reiser seg ti minutter etter en fødsel og går ut og melker kyrene? Burde ikke disse «noen» vært kvinnene selv?

Vel, kanskje gjorde de det, men ble ikke hørt. Men jeg spekulerer.

Like viktig er dette:

Det hjelper ikke menn at de går glipp av muligheten til å involvere seg, bry seg, ta del, ta ansvar også for denne delen av å være menneske. At kvinner skal ha hovedansvar for det emosjonelle frarøver menn en viss og viktig grad av mening, innhold, forståelse, kunnskap og dypere relasjoner. 

Vi tier ofte fordi vi er opplært til det, fordi systemet virker gjennom oss, umerkelig og skadelig. Dermed blir det uunngåelig: Empatien vår utnyttes, ja som regel ubevssit, som en utømmelig kilde. For jeg tror ikke det utnyttes bevisst. 

Men det jeg ber om, er: Tro meg når jeg sier at noe godt kan bli skadelig, og at å unngå denne skaden i seg selv er en tidkrevende og vanskelig jobb (som ofte krever profesjonell hjelp og/eller stor selvkontroll og strukturert arbeid). Omsorgsarbeidet skrus jo ikke automatisk av. Det bor i følelsene, bor i oss, er oss, og er til stede hele tiden, og de er dessuten spesialiserte: De er urgamle og laget for å plukke opp et skjevt blikk, et blunk for mye, for å detaljoppfatte og detaljstyre. Og det kan bli overveldende.

Så tro på at det er urettferdig å legge det meste av dette arbeidet på ett av kjønnene. Tro på at omsorgen er givende, men kan bli tung.

Tro på at å fordele omsorgen likt, vil gi livene til begge kjønene lik mulighet til mening, og en rettferdig fordeling av denne spesielle typen «arbeid».

Tro på det – selv om du ikke tror på det, selv om du som mann er vant til å tro mest på deg selv (at menns meninger skal tros på og er viktige har historien vært god til å fortelle oss — og det kan jo være bra, det! Så må kvinner bli fortalt det samme, har endelig blitt fortalt det samme, måtte de fortsette å bli fortalt det samme).

Vi må altså slutte å gjøre empati til en kvinnegreie. Ja, det er en uvant tanke. Men muligheten til å utvikle empati er lik hos gutter og jenter. 

Joda. Den er nemlig det. Leter man etter forskjell, vil man finne en grad av forskjell. Men her er forskjellene, som så ofte, større mellom individer enn mellom kjønn.

Ja. 

Men empati har blitt «markedsført» feil, kategoriseres av våre feilbarlige hjerner som et slags kvinnelig syssel, en udiskutabel forventning til oss. 

Empati er en menneskelig egenskap som gjør at vi kan forstå hverandre bedre og slik fungere sammen. Det er ikke: en følelse og noe kvinner driver med og har en hang til fordi de føder barn eller uttrykker og forholder seg til følelser på en annen måte enn menn.

Empati skaper livsviktige bånd, både i praktisk problemløsning og i relasjoner – ja, i alle slags grupper med en bestemt funksjon. Vi har hatt en for enkel forståelse av hva empati betegner, frem til nå. Og denne forenklede forståelse har gjort at vi sier til jentebarn «pass på lillesøster, så snill du er, så fine dukkene dine er, så god du er til å passe på hunden, så god du er til å trøste». Det er ikke nødvendigvis feil. Men vi kan si det til guttebarna også. For som vi vet, er denne typen omsorg en kilde til mening som begge kjønn bør ha tilgang til, samtidig som den tapper enormt mye mer energi enn å skifte et bildekk.

Og er ikke det å ta vare på de rundt seg nettopp også en mannlig kvalitet? Passe på kvinnene han er glad i, passe på andre generelt? Og bør ikke denne beskyttelsen gis der kvinnnene sier de trenger den, altså der de trenger den, og ikke der menn tror de trenger den? Og bør ikke dette gjelde også på motsatt vis?

Vi må prøve hardere å forstå hverandre. Men vi kan ikke godta et ønske fra ett av kjønnene som innebærer å undertrykke den andre, som forfekter likestilling som et nullsumspill. 

Gratulerer med dagen, hver og en!

La oss ikke miste oversikten over de store linjene. La oss ikke bli ensidige. La oss ikke skylde på andre eller på omstendighetene; la oss ta det ansvaret vi kan ta.

Amoversetter/Astri