Språkbrukens tankefeller

Logiske feilslutninger er argumenter som virker gyldige, men som baserer seg på strukturelle tankefeil. Det er lett å la seg blende av språket. Men språket kan definitvt tåkelegge. For eksempel kan sammenhengende setninger som inneholder ord vi vanligvis binder sammen uten å ha undersøkt forbindelsen, være misvisende. Når begrepet «naturlig» automatisk får oss til å tenke «bra», kan vi ha gått i en slik (språklig) tankefelle. 

Den naturalistiske feilslutning er en logisk feil der man forsøker å utlede hva som bør være tilfelle direkte fra hva som er tilfelle. Med andre ord: man blander sammen fakta med verdier; man forenkler verden og undervurderer hvor komplekst og intelligent mennesket er og kan være. 

Feil kan oppstå ved at man starter med et faktum, «det som faktisk er». Fra dette faktumet utleder man automtisk et moralsk kriterium, «noe som burde være». Dermed forenkler vi og sier: «Det som skjer naturlig, er det som alltid burde skje.» Det gjør moralsk diskusjon meningsløst. Og meningene som da oppstår, står ofte i kontrast til andre argumenter, strider i mot rettferdighetssans eller etablert moral (PS. At moral er etablert, gjør den ikke nødvendigvis i seg selv god, men ofte er det et gode at noe allerede er etablert og binder oss sammen ved å gi oss et felles verdigrunnlag vi bør tenke oss om før vi river fra hverandre).

At noe er naturlig, vanlig eller biologisk forklart, betyr ikke automatisk at det er moralsk riktig, ønskelig eller rettferdig. Feilslutningen oppstår ofte i argumenter som «dette er slik naturen fungerer, derfor er det slik vi bør leve». I etisk tenkning er det viktig å skille mellom beskrivelser av verden og normative vurderinger av hvordan vi bør handle.

Resultatet kan bli sosial ulikhet – som det selvfølgelig finnes en rekke argumenter for å unngå, og der «det er naturlig» ikke bare kan utgjøre en feilslutning, men også kun ett mulig arguement blant mange.

Eksempler

Vi vet jo at det ikke så enkelt som at alt vi kaller naturlig, er bra, eller at alt vi kalle kunstig er dårlig. Det er for eksempel ikke slik at naturlig medisin alltid fungerer bedre enn kusntig fremstilt medisin.

Et annet eksempel går ut på påstanden om at monogami er mer «naturlig» enn ploygami og dermed moralsk overlegent.

Vi må ikke glemme at moral, eller hva som er bra, handler om hva vi setter som mål.

Det er en forenklet forklaring når man sier at noe er normalt, godt eller naturlig uten å kunne gi flere argumenter, altså uten å objektvt kunne rettferdiggjøre dem.

Moore – engelsk filosofi

George Edward Moore står bak begrepet «naturalistisk feilslutning». Ifølge ham er det feil å definere begrepet «godt» som om det var en naturlig egenskap. Man kan vanskelig si at begrepet «godt» eksisterer som et enkelt konsept eller på lik linje med et tre … Hva som er «godt», er et åpent spørsmål, subjektivt, relativt.

Alt er relativt

Spørsmålet er relativt fordi vi som nevnt må definere et mål: La oss si målet er å holde seg i god fysisk form. Det er det lettest å oppnå ved å spise sunt og bevege på seg. Å spise sunt og bevege seg blir da «godt» eller «bra». Det er åpenbart. Det er imidlertid en annen sak å gå et skritt videre og si at kun visse typer mat og én type livvstil bør bli et obligatorisk krav for alle.

Nyanser!

Og vi vet nå at selv om noe er «bra», betyr ikke det at det nødvendigvis er noe som burde gjøres (moralsk kriterium). Det finnes flere spørmål å svare på: Bra for hvem? Er det bra for alle, i alle situasjoner?

David Hume

Hume er relevant i denne konteksten, og jeg siterer dermed en del av oppsummeringen om ham fra Store norske leksikon:

Hans teori innebærer imidlertid at moralske dommer og prinsipper ikke kan bevises eller begrunnes gjennom en rent logisk eller empirisk vei. Det er logisk umulig av utsagn om at X er slik og slik å utlede noe om hvordan X bør være. Dette er Humes berømte tese om at det ikke finnes noen logisk gyldig overgang fra er til bør, fra det deskriptive til det normative, en tese som har spilt en stor rolle i senere tiders moralfilosofiske diskusjon, ikke minst på 1900-tallet, og som fremdeles har betydelig slagkraft.

For Hume betydde dette at en vitenskapelig begrunnet etikk er umulig, et synspunkt som den gang var like radikalt som hans kritikk av årsaksbegrepet. Det er ikke noe som heter «å handle i samsvar med fornuften», som tradisjonelle moralteorier hevdet. Fornuften – kunnskap alene – kan ikke motivere handlinger; det kan bare følelser gjøre. Og siden moralen motiverer, må den bygge på følelser. Fornuften kan bare avgjøre om midler er egnet til å nå de målene vi har, og om et etterstrebet målobjekt faktisk har de egenskapene vi tror det har. Fornuften, sier Hume, er og bør være følelsenes slave.

Man kan altså ikke trekke moralske konklusjoner fra ikke-moralske prinispper («Naturalistisk feilslutning: Hva den består av og eksempler», 2024, y7rik).

Astri/Amoversetter