Det villedende språket

Det du tror er «bra», er ikke bra

Begrepene «bra» og «dårlig» brukes ikke om ting og fenomener på en nøytral måte. Hva vi betegner som «bra», er preget av bestemte og flyktige oppfatninger. Ingenting er «bra» eller «dårlig» i seg selv (verden bare er, og merkelappen «bra» er det vi som produserer – med språket vårt).

Begreper har tre aspekter

Hva «som er bra», kommer dessuten an på hva en vil oppnå. Noe «bra» er bra i forhold til noe. 

Om noe er bra eller dårlig, involverer tre elementer: 

• det som bedømmes (ting/fenomen)
• noe/noen som tar beslutningen 
• formål/forhold

Påstand: Det er bra at det regner.

Vi synes det er bra at det regner fordi plantene trenger vann. 

(Det er altså ikke bra at det regner i seg selv, altså uten at vi har definert i kontekst/ et forhold / et formål.)

Slik avslører språket seg selv som en konstruksjon. For tror vi ikke nettopp at egenskapen «bra» eksisterer der ute, uløselig bundet til visse fenomener/hendelser/egenskaper/ting? Å betegne noe endrer ikke virkeligheten, det beskriver den; å betegne er å konstruere virkelighet.

Påstanden min videre er at vi for ofte tror at språket reflekterer virkeligheten akkurat slik den er. Det mener jeg kan være skadelig, særlig i forbindelse med narrativer som fungerer undertrykkende uten at vi merker det (og dermed uten at vi tror på det og blir i villige og i stand til å gjøre noe med det). 

Språk former verden …

… og i flere tilfeller former den verden på en ugunstig måte for visse grupper. Eksempelvis har adjektivet «sterk» oppstått i en kontekst preget av det mannlige. Vi tenker: 

sterk > fysisk sterk > mann 

Begrepet «sterk» er en viktig karakteristikk som vi bruker ofte og nok tenker er nøytralt (altså ikke kjønnet, ikke «rigget» til å favorisere ett kjønn). Det er dessuten et veldig vanlig ord – og et viktig et: Vi bruker det til å bedømme om noen er egnet til å få en viss posisjon, fordel, status og lignende. 

Vi forstår at det blir urettferdig når ordet i seg selv lettest beskriver personer som har egenskaper som er mannlige!

Men hva skjer om språket får lov å bli til i en kvinnelig kontekst?

Eller snarere, hva skjer n¨år ordet «sterk» dannes i en kontekst som er preget av begge kjønn? Når hva vi legger i ordet får romme både det maskuline, det feminine og mer nøytrale egenskaper? Når ordet får danne et riktigere bilde av virkeligheten? Virkeligheten har tross alt det vi kan kalle nøytrale, feminine og maskuline trekk. Og det er like mange kvinner som menn i denne virkeligheten vår.

Ordet «sterk» kan rett og slett bety flere ting; det kan også inneholde trekk vi oftere forbinder med det å være kvinne, eller det kan helt enkelt inneholde mer enn den klassiske ideen om muskelkraft og et ensidig mannlig ideal. Å være sterk kan bety å overkomme egen frykt, vise utholdenhet og mental styrke, i tillegg til fysisk styrke. Vi kan også beskrive noen som «sterk» når vedkommende handler til tross for en ubehagelig følelse eller situasjon, når man føder barn eller stiller opp som omsorgsperson. 

Styrke kan også måles over kort eller lang tid. Vi kan velge å legge mer vekt på utholdenthet ved ultralange løpsdistanser (her presterer nemlig kvinner like godt som eller bedre enn menn)  enn vektløfting for eksempel. Jeg nevner dette med fysisk styrke ikke for å underbygge noen som helt idé om at den med mest fysisk styrke kavlifserer noen for noe annet enn helt bestemte situasjoner – fysisk styrke kvalifiserer ingen for lederstolen i andre sammenghenger – men for å nyansere fvirkelighetsbilde litt, og kanksje for å gjøre litt narr av denne overdrevne stoltheten over fysisk styrke, ofte forestilt som en mann som holder en stor vektstand over hodet.

Språk-spillet er rigga

Når ordene våre er så preget av forenklinger som «bra = sterk = fysisk sterk = mann = bra», da forblir kvinnen utilstrekkelig i språket vårt (og språket lager oppfatninger og får konkrete konsekvenser) – for hun blir aldri mann; hun blir aldri «sterk» nok. Spillet er rigga. 

Det er her urettferdigheten ligger. Dette er altomfattende strukturer, feminismens grunnleggende side, og den som gjør at det fra mitt spårkhjørne blir feil å si at feminismen har gått for langt. Vi har ikke engang forstått den helt. Vi forstår overflaten av den, diskuterer viktige samfunnstemaer knyttet til feminismen – men vi overser nesten alltid det underliggende. Og dette underliggende vekker stor interesse hos meg som språkviter. Kunnskap om det underliggende gir oss mennsker også muligheten til å utforske verden, hverandre og å oppnå mer rettferdighet. Skal vi ikke gripe den?

Å oppfattes som utilstrekkelig i kraft av å være kvinne er ikke rettferdig. Selvfølgelig ikke. Det å påstå at kvinnen er utilstrekkelig eller svak utgjør dessuten, som vi har gått gjennom, en logisk brist, en språklig feil. Fordi: Kvinnen er ikke utilstrekkelig i seg selv. Vi gjør henne utilstrekkelig gjennom språkbruken vår – når vi ikke er bevisst på den. Vi bruker ikke språkets fulle potensial når vi ikke lar ord som «sterk» få bety noe som både menn og kvinner kan oppnå. Kvinnen skal ikke måles på mannens skala, akkurat som mannen ikke skal måles på kvinnens skala. Skalaene er ulike.

Velkommen. Ta av deg språkbrillene, puss dem og slutt å ta for gitt alt språket løgnaktig hvisker om.

Strutter det litt? Bra. Det er selvfølgelig uvant å forsøke å tenke «utenfor språket». Og det er lett å lene seg inn i motviljen og si «jamen, språket har tjent oss vel, det har vokst frem slik naturlig» etc., etc. Men like naturlig er det å ville bedre situasjonen, å ville bruke hodet på mer avanserte og nyttige måter. 

Kvinnen «blir» utilstrekkelig (når vi beskriver) hvis alt som er bra og riktig er Mannen og det som er mannlig.

Alt er relativt

Og hvorfor skulle det være bra eller best å være mannlig? Hva kan argumentene være? La oss bryte det ned og se på et eksempel:

Er det best fordi …. det er mannen som har stått for teknologisk utvikling, og fordi «dette har vært avgjørende for menneskets suksess som art?» 

Vel, det er jo menn som har hatt tilgang til kunnskap og insitusjonene der teknologien fikk utvikle seg. 

Og tror du det er tilfeldig, hva vi kaller teknologi? 

Strikking er også teknologi, kan også regnes som teknologi. 

Eller tenker du at det er tilfeldig at vi ofte sier teknologi er det som har hatt mest å si for menneskets suksess? Det er ikke tilfeldig; språket liker å kategorisere og rangere, og teknologi har vært oppfattett som noe mannlig, og det mannlige har vært i fokus, altså tatt for seg et utsnitt av virkeligheten, ikke helheten. 

Spørsmålene vi bør stille, er hva er teknologi, hva er suksess, hva er «mest å si», og hvem bestemmer dette ..? Det er spørsmål som tatt ut av en lærebok i juridisk metode, logikk eller språkvitenskap.

Teknikker for å lage klær, medisin, matlaging og fellesskap … det er ganske meningsløst å sammenligne disse ofte typisk «kvinnelige syslenes» betydning med teknologi i form av utvikling av damplokomotiv og datamaskiner. «Hva er viktigst?» Er det i det hele tatt viktig?

Å avgjøre hvilke av disse to kategoriene («matalging mot lokomotiv» med mer) som er viktigst, er litt som å sammenligne hva som er best av ild og vann. Mennesket trenger begge deler, og ild og vann har ikke karakteristikker som gjør dem egnet til å bli målt på samme skala.

Det behagelige ved det forenklede

Men slik holder vi altså blindt på for å kunne tilfredsstille trangen til å ordne verden i hierarkier som verden selv ikke inneholder. Det er deilig, og kan absolutt være nyttig, men ikke alltid intelligent. Hjernen liker slik orden, men hjernen er smart og kan velge å tenke om seg selv, kan se når denne trangen forteller oss falske sannheter. Å tenke utover grensene er der menneskets utvikling ligger. Først trenger vi å forenkle verden og kategorisere den (finne opp språk), deretter trenger vi å se forbi det.

Likestilling (stille på like linje ; gi like vilkår, rettigheter) og likeverd (ha lik verdi; i praksis blant annet å bli tatt på alvor i like stor grad) fordrer at vi forstår disse mekanismene, forstår at kjønnene bare er – før vi tillegger dem merkelapper som bra/dårlig/riktig/sterk/nyttig osv. 

I verden slik den er nå, med den kunnskapen vi har, behøver vi ikke lenger uvitende underkaste oss undertrykkende språkstrukturer. Vi kan bruke denne kunnskapen til bevisstgjøring og slik bryte ned språk som unødvendig ødelegger for bestemte grupper. Det er ingen tvil om at språket vårt er kjønnet i favør menn; menn har dominert der kvinner har tiet. Dermed har det mannlig farget hvilke verdier vi verdsetter mest. Verdiene reflekteres i språket som igjen påvirker oppfatningene våre. 

Også vi, da, vi som vanligvis er så opptatte av å finne frem til sannheter om verden, finne nøytrale fakta. Vi – vi bør jo være obs på språkets feller.

Å spre interesse, ikke skyld

Ikke noe av dette er ment å legge skylden på menn, det bør også vokse klart frem av denne teksten, ellers har jeg ikke lykkes med den. Vi trenger mennes perspektiver her. Her har menn en mulighet til å bidra, nyansere, vise mot, lojalitet og ønske om å gjøre noe for kvinner – ta en utfordring, rett og slett.

For resultatene av å bruke et språk som ikke er bevisst på at verdiene det beskriver, er typisk mannlige, er reelle og utgjør en stor utfordring. 

Jeg vet det virker sært. Jeg vet at ordbruk er lett å avfeie som årsaker til undertrykkelse. Men tenk på hvor enormt mye språk, tale, tekst har å si for arten vår! Også språk kan regnes som teknologi …

Vi bør bruke denne kunnskapen om språket til å skape en språkvirkelighet som gir oss alle best mulig grunnlag for å trives og lykkes i moderne samfunn. Det er et anvendelig analyseverktøy. 

Og hvis du har tenkt at virkeligheten er én enkelt ting, at den bare bør være én ting, så håper jeg denne teksten har klart å plante nysgjerrighet: Jeg håper den viser hvor fleksible vi er, hvor mange konstruerte og praktiske virkeligheter vi kan finne opp og trives i. For den faktiske virkeligheten er – eller kan sies å være – et blant ark.

En siste sak: Denne teksten er ikke ment å si at det alltid er kvinner som er den tapende part. Men fordi feminismen utgjør en kjempestruktur og en velkjent  og betydningsfull diskusjon som gjelder oss alle på en eller annen måte, samtidig som den har lang historie, egner denne dikotomien (oppdeling i to kategorier som gjensidig utelukker hverandre), kvinne-mann, seg godt for å belyse språkets villedende kraft.

Et lite PS.

Jeg har hørt, og blitt overrasket over å høre, en normal voksen person si: Kvinner bør ikke ha lederposisjoner i militæret fordi de ikke tar tøffe nok beslutninger.

Som vanlig vil jeg begynne med det språklige her. Hva ligger under en slik uttalelse, hva ligger i ordene som brukes, i språkets oppbygging, i språkets iboende antagelser – før de analyseres?

Poenget er jo at en beslutning ikke er riktig bare fordi den er «tøff». For å gi et enkelt eksempel: Å tørre å bombe et mål vil ikke alltid være det rette. Det kommer her an på situasjonen. Her avsløres altså blindsonen, en falsk antatt sannhet: Gode beslutninger er de vi forutsetter at menn tar flest av (de «harde» beslutningene). Men hva som er en god beslutning, kommer an på hva man ønsker å oppnå. Det finnes flere veier til målet. Og målet ser ulikt ut for ulike mennesker. Det er selvfølgelig også bare tull, det å anta at bare menn er «tøffe»: Kvinner bomber i vei, de; det er lett å trykke på en bombeknapp. Men om man ønsker å oppnå mindre lidelser, om man ønsker å endre tingenes tilstand fundamentalt, da trengs kanskje flere perspektiver?

Om ikke kvinner kan lede militæret, hvilke kvinnelige egenskaper er det man antar er feil? At de er følsomme? At de viser og kjenner følelser godt? At de velger å ta hensyn til følelser? At de anerkjenner at følelser utgjør virkelighet og dermed ikke kan overses? Det er merkelig å kalle det en ulempe. Det er rasjonelt, det er å ikke lukke øynene for bestemte faktorer (følelser) som fungerer som styrende krefter i verden enten vi liker det eller ikke.