... og det er å frarøve oss noe; det skal ikke nødvendigvis så mye til. Alle kan forstå dikt, selvfølgelig, men det krever ofte informasjon og verktøy i tillegg til selve verket – jeg har i alle fall opplevd det, opplevd at hemmelighetene blir tilgjengelige først når en får satt de riktige brillene på nesa.

Det er ikke sant at alle kan forstå dikt. Vi har blitt lurt. 

Det er en forenklet måte å si det på, dette. For alle som går inn for det, kan selvfølgelig forstå dikt. Med å forstå dikt mener jeg å få mer ut av det, mer enn kun umiddelbare følelser, assosiasjoner og tanker (og det er jo noe, mye egentlig, det også …), mer av det diktet har, uavhengig av én enkelt leser. 

Og så fort en sier på denne måten, blir utsagnet i tittelen over usant. For alle kan få noe ut av poesi, av ord, av inntrykk laget for å bli tatt i mot. Men alt som finnes av intendert mening der, det kan rett og slett ikke hvem som helst få taket på uten å ha besitte bestemte forkunnskaper, analytiske kunnskaper og vilje.

Dikt som inngår i den litterære kanon, som holder høyeste nivå av kvalitet, er som et byggverk. Jeg pleier å se for meg et hus. Det står støtt. Alle delene har en funksjon i forhold til de andre delene.  

Syntaks, det er kunnskap om syntaks du trenger. Når du møter på skjønnlitterære tekster som bryter med reglene for tegnsetting, noe som ikke er uvanlig, må du vite hvor pausene er, hvilke deler som skal ses i sammenheng med hverandre. Det krever grunnleggende kunnskap om ordstilling (syntaks) og syntaktiske funksjoner, hvordan du deler opp setninger, og hvordan delene virker på hverandre. Dette gjør vi hele tiden, når vi leser og skriver og kommuniserer; det ligger der i hjernen vår, det skjer automatisk. Men det skjer også bare automatisk når noe uttrykkes slik vi er vant til. Komplekse dikt er på ingen måte lett tilgjengelige på det samme måten. De skal ikke være det. Vi skal inn i dem med viljen vår, fortjene det vi oppdager, gjør jobben og bli belønnet.

Poesi er lek med ord, også: Der kan hus hoppe og verb opptre som substantiv, substantiv som indirekte objekt. 

(Hus kan hoppe i vanligere tekster også, for øvrig. For språket er fullt av ordspill og billedlig språkbruk. Det finnes, der ute i verden uavhengig av mennesker, ingen faktisk linje, noe konkret skille mellom poetisk tekst og vanlig språk bruk som sakprosa eller dagligtalen – tross alt.)

Hvilke ordklasser som kan fungerer som hvilke syntaktiske funksjoner, er ufravikelig i vanlig tekst og tale. Verb kan for eksempel ikke være direkte objekt i en setning. Du vet hva jeg mener, bare se her:

Olivia planter en arrangerte i hagen.

Olivia planter en solsikke i hagen.

Verb = arrangerte

I de to setningene over har solsikke og arrangerte samme funksjon: direkte objekt. Det vil si, de står på den samme plassen for den samme funksjonen; de har samme syntaktiske funksjon. Men den første setningen fungerer ikke. Verbet kan altså ikke stå som direkte objekt.

Vi tar en liten påminner og bruker det samme eksempelet:

Olivia planter en solsikke i hagen.

Subjekt = Olivia (som er et egennavn, en underkategori av substantiv)

Verbal = planter (som er et verb)

Direkte objekt = en solsikke (som er et fellesnavn, den vanligste typen substantiv)

Adverbial = i hagen (adverbialet vårt består av en preposisjon og et substantiv)

Subjekter, verbaler, direkte objekter, adverbialer med flere er syntaktiske funksjoner.

Substantiv, verb, adjektiv og gjengen er eksempler på de ulike ordklassene. 

Dette så vi holder tunga rett i munn når vi nå skal tilbake til dette med dikt. 

Se for deg at du møter på et verk som består av en strofe (avsnitt) som strekker seg fra toppen til bunnen av en side. En elv av ord, uten tegnsetting som punktum og komma. Isolert sett kan du nok kategorisere hvert ord i en ordklasse. Men hvordan ordene i ordstrømmen skal leses, om ord 1 skal leses som om det beskriver ord 2 eller en gruppe med ord, det aner du ikke. Da hjelper det å huske på at det som står først har funksjon som subjekt. Subjekter utfører, handler, styrer handlingen verbet uttrykker. Om strømmen av ord i diktet vi ser for oss, er slik jeg tenker, er det lurt å finne det første verbet. Da kan du anta at alt som står foran verbet, skal leses som et subjekt ... 

I det vi kan kalle vanlige tale og skrift, bruker leseren hele tiden ekstralingvistisk kunnskap, kunnskap det er vanlig å ha om verden. Leseren ressonerer, gjør mye av forståelsesarbeidet men hen leser, basert på logikk. Bare se her:

• En bil ble truffet av et tog på vei til Gøteborg.

Er det bilen eller toget som er på vei til Gøteborg?

Vel, setningen kan tolkes begge veier, det finnes en tvetydighet der, kan en kverulerer si og ha rett. Men likevel … det er toget som skal til Gøteborg, det tror jeg vi er enige om?

Erfaring og logikk er noe av grunnen til at vi tolker det slik. 

Nærhet er en annen grunn – det vil si nærhet mellom setningsdelene «på vei til Gøteborg» og benevnelsen av ordet «tog».

Vi ser på en setning til (ok, to setninger, da): 

• Vilde og Andreas pakket bilen med barna i. De gledet seg.

Hvem er det som gleder seg? Jeg vil påstå at det er Vilde og Andreas, og grunnen er at det er de to som er subjekt i første setning. Subjekter tillegges mer vekt enn den språklige funksjonen «Vilde og Andreas» utgjør en del av (direkte objekt). 

Noen ganger kan en som leser komme over setninger der subjekts-argumentet og nærhets-argumentet konkurrer og det blir uklart hva setningen er ment å uttrykke. Hva gjør leseren da? Ingenting, det er ikke leserens ansvar; som skribent gjelder det å unngå at de som skal lese teksten, ikke havner i villrede på denne måten!

Tilbake til poesien, der det kan hende det er mening at leseren skal havne i villrede, at begge tolkningene av en setning er ment å oppdages. Og noe av det som gjerne forsvinner ut av togvinduet på ferden gjennom poetiske landskap, er logikk og erfaring. Men siden slike skjønnlitterære verk og eksperimenter med språk selv (les om meta-språkfunksjonen her) har grammatikk og syntaks som verktøy, og siden disse ikke i like stor grad som språket i kommunikasjon, er gjenstand for fortolkning, er de gode holdepunkter når diktene skal ananlyseres. 

Men i poesien endrer reglene seg. Det er endringen som er det viktige. Slik tvinges vi til å se på språket vårt, på det som vi tar for gitt, og som kan blende oss.