Verden bøyer seg ikke

Dikotomier kan beskrives som motsetninger, om motsatte begreper (f.eks. høyre/venstre og først/sist). 

En dikotomi består altså av et par. Paret består av to «poler» der den ene polen blir positiv og den andre negativ (eller det ene tenkes «først», den andre «sist» – «høyre» tenkes vanligvis først …). Det vil si at hjernen vår fungerer slik at den tillegger den ene polen positiv valør, og den andre negativ valør.

Det vil derimot ikke si at det alltid er slik. Vi ser på dikotomien lavt/høyt: Det kan selvfølgelig være positivt at noe ligger lavt. Om du ikke liker høyder, er det for eksempel veldig kjekt om stypetårnet er 1 meter og ikke 10. 

Men par-strukturene gjelder generelt, er grunnleggende og virker på oss når konteksten ikke gjør det opplagt hva som er positivit, og hva som er negativt. De utgjør biaser; de dytter oss i en bestemt retning i vakuum og i uvisshet.

Vi henger oss veldig fort opp i dikotomier og blir besatt av å putte ulike assosiasjoner og egenskaper til hver av bestanddelene.

Dikotomier som sist/først, positivt/negativt, kvinne/mann, følelser/rasjonalitet og svak/sterk kan nemlig gi oss en følelse av orden i en kompleks verden. Hjernen vår liker tydelige kategorier, og slike strukturer kan være nyttige når vi skal orientere oss raskt. Da kan hjernen vår plassere ett begrep fra ett språkpar sammen med et annet:

Først > mann

Slik kan dikotomiene kan fungere forenklede og dermed ødeleggende: Først > øverst > best > mann = mann på topp, mannen som leder. Jo, mannen har ledet gruppen av andre årsaker tidligere, av nødvendighet gitt i omstendighetene. Men i dag blir slike forestillinger værende av andre årsaker, årsaker som slike usynlige tankestrukturer.

(Jeg vet, det kan virke søkt. Men husk hvor fininnstilt hjernen er, hvordan reklame virker på oss – om enn bare et glimt av popkorn som vi ikke engang får med oss, hvordan assosiasjoner fungerer, evnen til å plukke opp nyanserte følelser i et blikk, et barns tilegning av språk …)

Mer alvorlige konsekvenser kan dikotomiene få for oss når vi begynner å tro at de beskriver virkeligheten fullt ut. Når vi sier at «kvinner er følelser» og «menn er rasjonalitet», eller at kvinner er skjøre og menn sterke, da har vi gjort forenklinger og trukket for raske konklusjoner. Da har vi uten å legge merke til det forutsatt at noe kun eksisterer i to kategorier der hver av kategoriene utelukker den andre (vi tror det er enten/eller, at noe enten er i den ene kategorien eller i den andre). Vi har begynt å tro på at den eneste måten å være for eksempel rasjonell på, er den som er knyttte til den ene polen («mann»). Det utgjør ikke analytisk eller imponerende tankearbeid.

Dette får oss også til å overse den enorme variasjonen mellom mennesker. Virkeligheten er langt mer nyansert enn enten-eller-tankegangen tillater. Ved å utfordre rigide dikotomier åpner vi for et rikere språk om kjønn, identitet og menneskelige erfaringer.

For bøyer verden seg på denne måten bare fordi hjernen vår nyttiggjør seg av slike strukturer? Nei. Har vi en tendens til å tro for mye på disse strukturene? Ja. Er strukturene nyttige? Absolutt. Men kan de være skadelige når de forenkler og villeder? Ja.

Virkeligheten er jo ikke slik. Enten-eller-tankegang preger meningene våre. Men virkeligheten er ikke enten eller, det er bare lettere for hjernen å tenke i to kategorier. Det gjør ikke meningene som da dannes, i bedre stand til å komme frem til nyttige konklusjoner eller sannheter.

Ikke alt lar seg kategorisere absolutt. Vi kan se for oss kategorien god/ond. Noen ting tilhører begge polene samtidig, eller kanskje ingen av dem. Det gjelder særlig om vi skal forsøke å kategorisere komplekse begreper. Likevel gjør vi det. Og idet vi har plassert en egenskap med den ene polen, er det lett å glemme at den kanskje også kan passe den andre. 

Det er rett og slett for vanskelig for hjernen å ha to tanker i hodet samtidig. Det er for vanskelig for hjernen å ta inn den hele og fulle verden samtidig, opplagt.

Å tro at kvinnekamp er menn mot kvinner, og at vi må velge hvem vi holder med, er en konsekvens av dikotomienes påvirkning på oppfatning og meningsdannelse. 

Joda, noen ganger må noe prioriteres over noe annet, for eksempel av praktiske hensyn her og nå. Da er enten-eller nødvendig. Men enten-eller-tankegangen er ikke god nok som grunnlag for holdningen vi lager oss samlet sett.

La oss se på et annet motsetningsforhold, makt / ikke makt, og på hvordan vi kan bli bedre til å nyansere:

Vi kaller det «makt» når det gjelder menn. Men kan ikke makt se annerledes ut hos kvinner, men være det samme som makt? Har vi en tendens til ¨å gå det egne ord bare fordi noe tilhører kvinnen? Kvinnen ønsker å bety, ønsker å bli hørt, ønsker å ta beslutninger til fordel for seg selv, ønsker å påvirke. Alt dette kan vi gi et ord: «makt». Men det gjør vi kanskje ikke? Vi kaller det kvinnelige ord. I seg selv kan det være ok. Men om det brukes til å hindre tilgang til maktposisjoner, da har vi et problem.

Å ha dette i bakhodet synes jeg er givende og utviklende. Jeg ønsker å bruke det til opplysning, ikke til å skape frustrasjon. Dessverre virker det nødvendig å påpeke.

Jeg avslutter med å påpeke at å beskrive kjønn er noe annet, noe mer flytende og komplekst enn å beskrive forskjellen mellom konkrete, faste fenomener som sand og vann; mye eksisterer jo enkelt og greit «i to». Problemet oppstår når vi tror at alt lar seg dele opp på denne måten, fordi det er praktisk å tenke «todelt».

Selv om ord som kvinne/mann og sand/vann alle er ord (og dermed eksisterer i språk som «likeverdige»), betyr ikke det at det de betegner, eksistrer i verden på likt grunnlag … Nei, de ligner hverandre i språklig form, men ikke i virkelighet. Og vi kan klare å skille mellom ekte og kunstige skiller.