Verden bøyer seg ikke

Dikotomier kan beskrives som motsetninger, om motsatte begreper (f.eks. høyre/venstre). 

En dikotomi består altså av et par. Paret består av to «poler» der den ene polen blir positiv og den andre negativ (eller det ene tenkes «først», den andre «sist» – «høyre» tenkes vanligvis først …). Det vil si at hjernen vår fungerer slik at den tillegger den ene polen positiv valør, og den andre negativ valør.

Det vil derimot ikke si at det alltid er slik. Vi ser på dikotomien lavt/høyt: Det kan selvfølgelig være positivt at noe ligger lavt. Om du ikke liker høyder, er det for eksempel veldig kjekt om stypetårnet er 1 meter og ikke 10. 

Men par-strukturene gjelder generelt, er grunnleggende og virker på oss når konteksten ikke gjør det opplagt hva som er positivit, og hva som er negativt. De utgjør biaser; de dytter oss i en bestemt retning i vakuum og i uvisshet.

Vi henger oss veldig fort opp i dikotomier og blir besatt av å putte ulike assosiasjoner og egenskaper til hver av bestanddelene.

Dikotomier som kvinne/mann, følelser/rasjonalitet og svak/sterk kan nemlig gi oss en følelse av orden i en kompleks verden. Hjernen vår liker tydelige kategorier, og slike strukturer kan være nyttige når vi skal orientere oss raskt. Samtidig kan de bli farlig forenklede når vi begynner å tro at de beskriver virkeligheten fullt ut. Når vi sier at «kvinner er følelser» og «menn er rasjonalitet», eller at kvinner er skjøre og menn sterke, overser vi den enorme variasjonen mellom mennesker. Virkeligheten er langt mer nyansert enn enten-eller-tankegangen tillater. Ved å utfordre rigide dikotomier åpner vi for et rikere språk om kjønn, identitet og menneskelige erfaringer.

For bøyer verden seg på denne måten bare fordi hjernen vår nyttiggjør seg av slike strukturer? Nei. Har vi en tendens til å tro for mye på disse strukturene? Ja. Er strukturene nyttige? Absolutt. Men kan de være skadelige når de forenkler og villeder? Ja.

Virkeligheten er jo ikke slik. Enten-eller-tankegang preger meningene våre. Men virkeligheten er ikke enten eller, det er bare lettere for hjernen å tenke i to kategorier. Det gjør ikke meningene som da dannes, i bedre stand til å komme frem til nyttige konklusjoner eller sannheter.

Ikke alt lar seg kategorisere absolutt. Vi kan se for oss kategorien god/ond. Noen ting tilhører begge polene samtidig, eller kanskje ingen av dem. Det gjelder særlig om vi skal forsøke å kategorisere komplekse begreper. Likevel gjør vi det. Og idet vi har plassert en egenskap med den ene polen, er det lett å glemme at den kanskje også kan passe den andre. 

Det er rett og slett for vanskelig for hjernen å ha to tanker i hodet samtidig. Det er for vanskelig for hjernen å ta inn den hele og fulle verden samtidig, opplagt.

Å tro at kvinnekamp er menn mot kvinner, og at vi må velge hvem vi holder med, er en konsekvens av dikotomienes påvirkning på oppfatning og meningsdannelse. 

Joda, noen ganger må noe prioriteres over noe annet, for eksempel av praktiske hensyn her og nå. Da er enten-eller nødvendig. Men enten-eller-tankegangen er ikke god nok som grunnlag for holdningen vi lager oss samlet sett.

La oss se på et annet motsetningsforhold, makt / ikke makt, og på hvordan vi kan bli bedre til å nyansere:

Vi kaller det «makt» når det gjelder menn. Men kan ikke makt se annerledes ut hos kvinner, men være det samme som makt? Har vi en tendens til ¨å gå det egne ord bare fordi noe tilhører kvinnen? Kvinnen ønsker å bety, ønsker å bli hørt, ønsker å ta beslutninger til fordel for seg selv, ønsker å påvirke. Alt dette kan vi gi et ord: «makt». Men det gjør vi kanskje ikke? Vi kaller det kvinnelige ord. I seg selv kan det være ok. Men om det brukes til å hindre tilgang til maktposisjoner, da har vi et problem.

Å ha dette i bakhodet synes jeg er givende og utviklende. Jeg ønsker å bruke det til opplysning, ikke til å skape frustrasjon. Dessverre virker det nødvendig å påpeke.

Jeg avslutter med å påpeke at å beskrive kjønn er noe annet, noe mer flytende og komplekst enn å beskrive forskjellen mellom konkrete, faste fenomener som sand og vann. La oss heller ikke glemme at selv om ord som kvinne, mann, sand vann aller nettopp ord, betytr det ikke at de eksistrer i verden på likt grunnlag … Nei, de ligner hverandre i språklig form, men ikke i virkelighet. Og vi lar oss ikke lure.