Oxford-komma og feller i språket
«The Oxford Comma», eller «Serial Comma» er det kommaet som i det engelske språk er det siste kommaet i en liste med noe. Det står på plassen før det som sist blir ramset opp, som her:
I bought wine, cheese, and bread.
Oxford-kommaet brukes ikke på norsk, og setningen over blir:
Jeg kjøpte vin, ost og brød.
Noen «publiseringsstiler» bruker det, andre gjør det ikke – og begge deler kan altså være riktige. Det viktigste er, som alltid når en skriver egentlig, å være konsekvent. Men når kan denne typen komma være nyttig?
Å utelate Oxford-kommaet kan faktisk i noen tilfeller skape misforståelser. Ta denne setningen for eksempel:
She knows Alexandra, the daughter of Ingrid and Jacob.
Hun kjenner Alexandra, datteren til Ingrid og Jacob.
Kjenner denne personen Jacob og noens datter og Alexandra, eller kjenner vedkommende Alexandra som er datteren til foreldrene Ingrid og Jacob?
Vi går ut fra at setningen egentlig vil uttrykke at «hun» kjenner tre personer. Det finnes måter å skrive setning over på som unngår tvetydigheter, og som også unngår bruken av Oxford-kommaet:
She knows Jacob, Alexandra and the daughter of Ingrid.
Hun kjenner Jacob, Alexandra og datteren til Ingrid.
Men når du oversetter, må du forholde deg til en original du ikke alltid kan være sikker på at er skrevet av en skribent som har tatt hensyn til slikt. Da må du være klar over at setningen kan bety to ulike ting, og deretter bruke konteksten til å finne ut hvilke av de to betydningene det er snakk om. Med mindre forfatteren ønsker å få frem en slik tvetydighet (kan skje i poetiske tekster blant annet) bør oversetteren gjør det hen kan for å unngå mulige misforståelser i oversettelsen. Som oversetter mener jeg og nok de fleste at en som en hovedregel bør rette opp i feil fra kildeteksten. Oversettere er jo også avhengige av et visst rykte, og dette rykte baserer seg først og fremst på oversettelsen alene. Dersom oversettelsen er full av feil, vil det gi inntrykk av at oversetteren er en dårlig skribent, i verste fall.