Lytt til og les noe kort og godt i sommer (to tips)

«This Is Water» og «The ones who walk away from Omelas»

This is water (tale)

Talen først: Talen «This Is Water» av David Foster Wallace er kjent internasjonalt, særlig blant studenter, forfattere og på nett. Den er en av de mest siterte og delte avgangstalene i moderne tid, holdt ved Kenyon College i 2005 av forfatteren David Foster Wallace. 

Foster Wallace taler om at vi ofte lever på autopilot, og at vi bør bli mer bevisste på hvordan vi tenker og tolker verden. Den ber oss se andre mennesker som like virkelige og komplekse som oss selv, viser oss at vi får større frihet når vi lærer å styre oppmerksomheten og reaksjonene våre i stedet for å bli styrt av vaner og irritasjon, slik vi ofte blir uten å legge merke til det. Slik handler den om å tenke bredere og mindre styrt.

Det skjer noe med den som lytter til denne talen. Kanskje ikke med en gang. Men jo lengre du lytter, jo mer kjenner du at omgivelsene rundt deg blir litt luftigere. Skuldrene senkes idet empatien skrur seg på å formidler noe sant om oss mennesker. Kunnskapen som finnes i dette verket, formidles ikke som et regnestykke der hvert ord er som et siffer i en utregning. Nei. Her treffer ordene noe mer, tar tak i deler i hjernen det kan være vanskelig å få tilgang til.

Hør den på YouTube

The Ones Who Walk Away from Omelas (novelle)

Denne novellen er skrevet av Ursula K. Le Guin og først publisert i 1973. 

Da jeg hadde lest ferdig denne kortfortellingen, smalt det. Først uten at jeg forstod helt hvorfor. 

For her var et eksempel på hvordan ord som snakker til både fornuft og følelser, resonnerer i oss på effektive måter og gir tilgang til oppfattelser om verden som kan ligge skjult for oss.

Jeg husket ordene jeg hadde lest, men reaksjonen min var voldsommere enn de først skulle tilsi. i det ligger en beskjed: tolk.

Jeg vil ikke si så mye om hva novellen handler om. Det er fordi jeg selv leste den uten å vite noe som helst om den og nettopp derfor, tror jeg, opplevde den så eksplosivt.

Men jeg vil si dette: 

Noen ganger glemmer vi at det finnes flere valg enn to. Noen ganger glemmer vi at følelsene våre er virkelige, konkrete og viktige, at de kan og bør utgjøre argumenter, at vi er påvirket av en tankearv fra tidligere tider (opplysningstiden særlig) som har en tendens til å fjerne det som ikke passer inn. Og noen ganger er det nettopp følelsene som ikke lar seg kategorisere, og som derfor overses og dermed gir et mangelfullt bilde av verden. 

Også i dette verket handler det om å tenke nytt, tenke mer, tenke annerledes og bedre. Det minner oss om tankefeller og om hva vi er i stand til.

Noen ganger har vi nemlig tre valg, ikke to. Noen ganger trenger man ikke vite, fordi man ikke nødvendigvis kan vite, ennå, noen gang, kanskje. Men vi er så vant til å måtte velge, har det som et tullete mål alltid å mene, også på tynt grunnlag: Er du for eller er du mot. Virkeligheten kan slett ikke alltid deles inn så kategorisk. I virkeligheten finnes nesten alltid flere valg, og vi er i stand til å se dem om vi bare husker å se etter, eller mer beskrivende, kjenne etter og oversette det du kjenner til et argument: Jeg kjenner på sinne. Nei ... tristhet. Eller motvilje. Motvilje! Og vet jeg ikke ennå hva jeg mener, men jeg vet jeg kjenner på det! Og jeg vet det er virkelig.

Søk opp og les The ones who walk away from Omelas