Lytt til og les noe kort og godt i sommer (to tips)

«This Is Water» og «The ones who walk away from Omelas»

This is water (tale)

Talen først: Talen «This Is Water» av David Foster Wallace er kjent internasjonalt, særlig blant studenter, forfattere og på nett. Den er en av de mest siterte og delte avgangstalene i moderne tid, holdt ved Kenyon College i 2005 av forfatteren David Foster Wallace. 

Foster Wallace taler om at vi ofte lever på autopilot, og at vi bør bli mer bevisste på hvordan vi tenker og tolker verden. Den ber oss se andre mennesker som like virkelige og komplekse som oss selv, viser oss at vi får større frihet når vi lærer å styre oppmerksomheten og reaksjonene våre i stedet for å bli styrt av vaner og irritasjon, slik vi ofte blir uten å legge merke til det. Slik handler den om å tenke bredere og mindre styrt.

Det skjer noe med den som lytter til denne talen. Kanskje ikke med en gang. Men jo lengre du lytter, jo mer kjenner du at omgivelsene rundt deg blir litt luftigere. Skuldrene senkes idet empatien skrur seg på å formidler noe sant om oss mennesker. Kunnskapen som finnes i dette verket, formidles ikke som et regnestykke der hvert ord er som et siffer i en utregning. Nei. Her treffer ordene noe mer, tar tak i deler i hjernen det kan være vanskelig å få tilgang til.

Hør den på YouTube

The Ones Who Walk Away from Omelas (novelle)

Denne novellen er skrevet av Ursula K. Le Guin og først publisert i 1973. 

Da jeg hadde lest ferdig denne kortfortellingen, smalt det. Først uten at jeg forstod helt hvorfor. 

For her var et eksempel på hvordan ord som snakker til både fornuft og følelser, resonnerer i oss på effektive måter og gir tilgang til oppfattelser om verden som kan ligge skjult for oss.

Jeg husket ordene jeg hadde lest, men reaksjonen min var voldsommere enn de først skulle tilsi. I dét ligger en beskjed: tolk.

Jeg vil ikke si så mye om hva novellen handler om. Det er fordi jeg selv leste den uten å vite noe som helst om den og nettopp derfor, tror jeg, opplevde den så eksplosivt.

Men jeg vil si dette: 

Noen ganger glemmer vi at det finnes flere valg enn to. Noen ganger glemmer vi at følelsene våre er virkelige, konkrete og viktige, at de kan og bør utgjøre argumenter, at vi er påvirket av en tankearv fra tidligere tider (opplysningstiden særlig) som har en tendens til å fjerne det som ikke passer inn. Og noen ganger er det nettopp følelsene som ikke lar seg kategorisere, og som derfor overses og dermed gir et mangelfullt bilde av verden. 

Også i dette verket handler det om å tenke nytt, tenke mer, tenke annerledes og bedre. Det minner oss om tankefeller og om hva vi er i stand til.

Noen ganger har vi nemlig tre valg, ikke to. Eller fire, flere. Noen ganger trenger man ikke vite, fordi man ikke nødvendigvis kan vite, ennå, noen gang, kanskje. Men vi er så vant til å måtte velge, har det som et tullete mål alltid å mene, også på tynt grunnlag: Er du for eller er du mot. Virkeligheten kan slett ikke alltid deles inn så kategorisk. I virkeligheten finnes nesten alltid flere muligheter, og vi er i stand til å se dem, eller skape dem selv, om vi bare husker å se etter, eller mer beskrivende, kjenne etter og oversette det du kjenner til et argument: Jeg kjenner på sinne. Nei ... tristhet. Eller motvilje. Motvilje! Og vet jeg ikke ennå hva jeg mener, men jeg vet jeg kjenner på det! Og jeg vet det er virkelig.

Systemene fanger oss, og vi sier: Det er umulig å bryte ut, jeg vet ikke hvordan det skulle gått til. 

Men det er bare vi som kan bryte ut. Blinde og villige naive, slik kan man få til endring. Ja, naivitet kan være nyttig. En naiv fornektelse på rett plass kan føre til endringer vi ikke trodde var mulig. Demokrati og menneskerettigheter må ha virket umulig å få til, en gang i tiden. 

Det er lett å tenke at det vi ikke klarer å tenke oss frem til selv, ikke lar seg gjøre. Hjernen vår skreller bort det vi ikke forstår; den forteller oss at det vi ikke fatter, ikke trenger eksistere. Den forenkler, slik at vi skal kunne navigere i verden, fatte den, tenke ferdig tanker som sett utenfra kanskje ikke burde bli tenkt ferdig. 

Men det er alltid noen som velger å gå ...

The ones who walk away from Omelas (utdrag)

Et paradis og en tvist

With a clamor of bells that set the swallows soaring, the Festival of Summer came to the city Omelas, bright-towered by the sea.

(...)

Omelas sounds in my words like a city in a fairy tale, long ago and far away, once upon a time.

(...)

For instance, how about technology? I think that there would be no cars or helicopters in and above the streets; this follows from the fact that the people of Omelas are happy people. Happiness is based on a just discrimination of what is necessary, what is neither necessary nor destructive, and what is destructive. In the middle category, however--that of the unnecessary but undestructive, that of comfort, luxury, exuberance, etc.-- they could perfectly well have central heating, subway trains, washing machines, and all kinds of marvelous devices not yet invented here, floating light-sources, fuelless power, a cure for the common cold. Or they could have none of that: it doesn't matter. As you like it.

(...)

Let us not, however, have temples from which issue beautiful nude priests and priestesses already half in ecstasy and ready to copulate with any man or woman, lover or stranger, who desires union with the deep godhead of the blood, although that was my first idea. But really it would be better not to have any temples in Omelas--at least, not manned temples. Religion yes, clergy no. Surely the beautiful nudes can just wander about, offering themselves like divine souffles to the hunger of the needy and the rapture of the flesh. Let them join the processions. Let tambourines be struck above the copulations, and the gory of desire be proclaimed upon the gongs, and (a not unimportant point) let the offspring of these delightful rituals be beloved and looked after by all. One thing I know there is none of in Omelas is guilt.

(...)

I thought at first there were no drugs, but that is puritanical. For those who like it, the faint insistent sweetness of drooz may perfume the ways of the city, drooz which first brings a great lightness and brilliance to the mind and limbs, and then after some hours a dreamy languor, and wonderful visions at last of the very arcane and inmost secrets of the Universe, as well as exciting the pleasure of sex beyond all belief; and it is not habit-forming. For more modest tastes I think there ought to be beer. What else, what else belongs in the joyous city? The sense of victory, surely, the celebration of courage. But as we did without clergy, let us do without soldiers. The joy built upon successful slaughter is not the right kind of joy; it will not do; it is fearful and it is trivial.

(...)

But as we did without clergy, let us do without soldiers. The joy built upon successful slaughter is not the right kind of joy; it will not do; it is fearful and it is trivial. A boundless and generous contentment, a magnanimous triumph felt not against some outer enemy but in communion with the finest and fairest in the souls of all men everywhere and the splendor of the world's summer: This is what swells the hearts of the people of Omelas, and the victory they celebrate is that of life.

(...)

(Novellen er beskyttet av opphavsretten, men er mulig å søke opp.)