Bacon! Og nyttige forenklinger i språk og tanke

Med Francis Bacon, 1600- og 1700-tallet og opplysningstiden ble alt som ikke kunne observeres og kvantifiseres, oversett. Det ga overforenklede verdensbilder.

Språket vårt gjør tross alt noe av det samme, og vi bør huske på at noe faller mellom sprekkene når vi kategorisere verden og lager ord ved å avgrense virkelighetens fenomener. Dette noe fortsetter å eksistere der i sprekkene. Babyer ser dette noe — språkløse som de er kan de bli fascinert av en del av veggen som har synlige kontraster i farger babyøyet kan se; de underholdes av et utkast av verden som samlet sett ikke har noe ord. De bryr seg ikke med å observere kun det vi avgrenser som objekter. (Objekter får ord slik at vi følgende kan tenke på dem som nettopp objekter.

Det å skille ut og kalle noe for noe er nyttig for oss — språket er jo nytte, er et verktøy. Alt vi gir navn, får navn med grunnlag i menneskets behov i verden; altså er ikke språket noen annen form for identisk gjengivelse av alt som eksisterer.

På 1600-tallet var naturen skummel, mørk og feminin (Survival of the richest, s. 59). Den måtte temmes. Den ble telt og kategorisert.

Alt dette, dette synet, reproduseres av kunstig intelligens. Det er nyttig. Men KI er bygget på en ufullstendig og dermed vaklende grunn; nemlig menneskets kvantifisering av verden og påfølgende (om enn nyttige) konstruerte virkelighet. Dermed har KI begrensninger, den utelater det som ikke lar seg telle eller beskrive med språk (fordi, som vi huske, er språk alltid og nødvendigvis ufullstendig). Maskinen kan bare bruke data, den kikker ikke i sprekkene, for det som finnes der, har vi ikke nødvendigvis tilgang til. Likevel eksisterer dette skjulte, og påvirker oss.

Poesien forsøker å uttrykke det vi ikke har ord for, men kjenner på, intuitivt. Slik er det skjønnlitterære en anerkjennelse av at vi ikke klarer å observere og navngi hele og alle deler av den komplekse virkeligheten. Men vi har en kultur som ofte forteller oss det motsatte.

Altså, i det øyeblikket noe er avgrenset og kategorisert, så har vi gjort en språklig forenkling. Det er selvfølgelig nyttig for oss mennesker, men vi må ikke glemme at det er kunstig (en konstruksjon og ikke virkeligheten selv). Maskiner er grunnleggende laget på dette kunstige. Den er fanget i sin skjematiske «natur». Den kan gjøre det samme som mennesker kan når vi bruker språk, men ikke mer (om enn mye mer effektivt).

Opplysningstiden ga oss mye. La oss gi fremtiden mer.