Grunnprinsipper for narrativ

Jeg fikk ikke lov til å se på Hotel Caesar da jeg var liten. Jeg har tenkt en del på hvorfor opp igjennom, selv om jeg mente å forstå noe av grunnen allerede da: Det var mye drama, mange dårlige holdninger, folk som var slemme med hverandre. 

Det er en grunn til at folk er så slemme med hverandre i mange TV-serier. For å skape friksjon, for å skape dramaet og spenningen, må det som kan gå galt, gå galt.

Vi er påvirkelige, barn ekstremt påvirkelige. Jo, vi forstår at vi ser på TV. Men vi lager oss forbilder av dem vi ser, snakker som dem, beveger oss som dem, pynter oss som dem. 

Å vokse opp er også å lære seg hvordan en gjør vennskap. Modellene på hotellet vårt lar sjelden eller aldri noe gå. Alt blir et problem, alt skal diskuteres eller krangles om. 

Jeg tror mine foreldre, blant annet, ville unngå at lage tankebaner som disse i et ungt sinn. 

Sånn. Da var det sagt. Grunnen til at jeg skriver om dette, er å ta opp noen av prinsippene bak kreativ historiefortelling, narratologi. Å skape friksjon ved å la ting gå galt, skape en utfordring som de karakterene som er involvert i historien, er et slikt prinsipp.

Jeg skal ta opp et til. Eller, det er kanskje ikke et prinsipp, det er mer en metode. Hva gjør en når en skal produsere et kreativt verk? Det kan være en novelle, en kortfilm eller et teaterstykke. Du begynner med ingenting. Hvordan kommer du i gang?

Jeg pleier å se for meg en båt. 

En båt midt ute på vannet.

Langt ute på vannet.

Langt, LANGT ute på vannet. På havet. Jo, på havet.

Oppi den sitter det tre personer. Det er ingen årer. De må ha mistet årene. Det må være dårlig stemning. I alle fall stress av noe slag. Og kanskje redsel. Og det er bare en liten skvett med drikkevann igjen. Og én energibar.

KJØR!