Språket liker ikke å tvile

Å så sunn tvil. Å innse at trangen til å konkludere ikke alltid er nyttig eller sier noe sant eller godt om verden og andre. Å lære at kategorisering ikke alltid er lurt, og at med kategorisering følger iblant ugjennomtenkt og fordummende hierarkisering av gammel vane.

Å forstå at ord forfører oss; de er så deilige når de sier noe som kjennes sant, når de sier SÅNN er verden. Det var bare det at realitetene ikke blir enklere eller mer sanne kun fordi vi fremstiller dem enklere, i ord, på nett, i eget hode, i opphetede diskusjoner der grunnleggende begrep forstås vidt forskjellig og på vaklende grunn.

Verden vår har blitt global og skaper en illusjon av at vi har kontroll og bør (?) ha bastante meninger om hva som er rett for alle. Alle! Det er mange, det. Bør? Ja, de kjenne nok som om vi bør ha sterke meninger. Da blir vi sett, da blir vi fulgt. Men vi glemmer: Det er klart man kan ha sterke meninger som ikke låser fast meningene våre. Vi kan ha sterke meninger om at vi bør nyansere og vise enn fornuftig innsikt i alt vi ikke vet noe om.

Men i den digitale verden, lønner jo ofte ikke det seg. Hva gjør vi med det?

Skjermen binder sammen og bokser inn, og på den lille plassen der inne må ting nødvendigvis forenkles for å få plass. Og det er store linjer det går i, få nyanser, glemte avgjørende detaljer. Vi burde tenke gjennom hva det gjør med troen på egen tanke, det at skjermen forteller oss at VI. VET. DET ALLER MESTE om det aller meste. Hvem bør bombe et annet land? Det vet vi. Hvordan lyder paragrafen om ytringsfrihet i vår egen grunnlov, eller: Hvordan leser man egentlig lovtekstene som styrer rettighetene og pliktene våre? Hva er de egentlig, sånn i eget land? Det vet vi ikke. Hvordan, helt konkret og i tekst, styres europeisk samarbeid og regler vi nyter godt av? Vi vet ikke.

Ja, jo mer info vi presser inn i skjermen, jo mer oversikt tror vi at vi har. I realiteten driver vi og forenkler realitetene til det absurde.

For her inne kan man finne det man leter etter, finne sammenhenger der det passer, og overse andre. Ja virkelig, her kan man argumentere for hva som helst. Det som bestemmer hvilken vei man lener seg, handler om egen psykologi, eget utgangspunkt, eget syn og følelse for andre mennesker. At vi vet det, burde gjøre at vi er sikrere i vår sak når vi snakker om nære saker vi kjenner godt, og mindre sikre i saker som innebærer internasjonale faktorer og lange historiske linjer, for eksempel. Mennesker er bedre til å danne meninger på grunnlag av det nære, det håndfaste, informasjon samlet fra egne relasjoner, i nabolag, fra kunnskap om maur og juss og mat og fotball og vennskapskonflikter. Hvor mye meningene våre rommer, burde nok vokse etter hvert som vi tilegner oss mer og gradvis utvider kunnskapen vår. Jo større tema, jo flere hoder trenger vi. Det er som fellesskap at mennesket lykkes.

Og vi må altså begynne innerst, med det enkle, med det vi erfarer, det vi har opplevd mange ganger og kan.

Drømme og tenke og teste ut ideer, javisst – men ikke skule mot en nabo fordi man mener å ha forstått hvordan den store verden egentlig henger sammen. Ja, det er jo faktisk absurd.

Burde vi ikke forstå det? Burde ikke økt kompleksitet føre til økt ydmykhet? Er ikke det det eneste rasjonelle? Hva gjør vi egentlig, hver av oss, for å forholde oss fornuftig til vårt eget ego og behov for å mene riktig og vite best?

Verden er liten nok til at du kan være sikker på dette: 

Å gjøre noe som gjør en annen gladere, er virkningsfullt. Verden er liten nok. Å gjøre en annen vondt får definitivt (tross alt) en negativ konsekvens, sannsynligvis mange. Å bestemme seg for et verdenssyn som nettopp forsøker å omfatte hele den komplekse verden, men som i praksis får ett enkelt uttrykk gjennom å rettferdiggjøre å oppføre seg dårlig mot et annet menneske, får gjerne bare denne ene negative, men sikre konsekvensen. Om det samme synet ellers får noen virkninger, er i høy grad usikker. Man risikerer å dø med dårlige konkrete handlinger som sitt viktigste bidrag. Ja!

Da har man kanskje latt seg forvirre av meninger dannet i språk midt i informasjonsjungelen. Så ble kanskje denne overbevisningen viktigere enn det meste andre, enn det som kanskje egentlig var viktig, enn det som ikke ennå var blitt ordsatt.

Hvis man ønsker å bidra effektivt i verden, da bør man handle lokalt og gjør mennesker rundt seg glade. Nei, det er jo ikke mindre sant selv om det høres nærmest barnlig ut! Neida. Det er jo bare en tankefeil det er lett å gjøre. 

For handlinger som gleder, får ringvirkninger. Verden er liten nok til at sånt betyr noe; når ett menneske lider, lider mange rundt. Når ett menneske får oppmuntring, kan det ta vare på mange og starte grupper som igjen hjelper mange. Ikke synsing, ikke ideer, faktisk bidrag, faktisk innrømmelse av at ingen enkeltpersoner forstår hele verden eller burde ta avgjørelser for alle. Vi har alle ulike verdener og meninger om den. For de fleste er det noe av det som gjør det verdt å være her.

Nei, verden blir ikke enklere selv om vi fremstiller den som enklere. Men det er deilig å tro det. Vi bør kunne, for oss selv, kunne svare på hva vi gjør, aktivt, for å motvirke denne fristelsen til ikke å tvile.