Hva om Norges lover inneholdt ordet « monster»

Alle er med på å lage det systemet vi lever i. Når systemet kritiseres, bør det ikke handle om at noen er slemme, men om å avsløre og ville gjøre noe med det som ikke fungerer, strukturelt. Fordi det er det som er mest effektivt. Monstre hører hjemme i eventyr og som utløp for å måtte oppleve det verste som finnes. Men hører det hjemme overalt? I en persons munn, i en folkerepresentants munn?

Det er lurt, det, å i diskusjoner avklare hva man faktisk snakker om: Snakker vi om personer, eller snakker vi om system? Hva er målet med diskusjonen her, for meg, for deg?

Her snakker vi altså mest om systemer. 

Å endre systemet innebærer å forsøke å avsløre hva som skjer med tankene våre når vi ikke følger med. Når vi ikke følger med, vil vi gjerne kalle noen monster. Men burde loven og de som utøver den, kalle et menneske for monster? Er det forskjell på om noen som utøver en rolle bruker slike beskrivelser, og om folk gjør det som seg selv?

Så ... monster? Ordet eksisterer jo, så det har vel sin plass. Uansett:

Umiddelbart kan det virke smålig å diskutere ordbruk i saker der det er begått forferdelige handlinger. Men språk er formende, språk er makt, språk er aldri bare språk. Vi vet at språket former livssyn, og at livssyn og menneskesyn kan få store utslag, som nåde, eller som hat. Selv om sinnet ønsker å glemme dette, har ikke sinnet alltid rett.

Når noen handler bestialsk, skal vi som samfunn la de berørte hevne seg med handlinger som er like ille? Eller skal samfunnet sørge for ordnede forhold som straffer uten å krenke menneskeverdet?

Det er ikke forbudt å kalle noen monster. Husk det. Rop monster om du må. Sånn er det, sånn er følelsen, og det er få ting som å lettere å forstå enn det når vi for eksempel snakker om overgrep mot barn. Men kan vi skille dette fra retorikk fra øverste hold, fra det mest siviliserte vi har? Fra der hvor vi alle er med å former sivilisasjonen vår? Kan vi gjøre det og samtidig forstå at vi må rase også, som folk? Kan vi forstå, da, at Sylvi ved utsagn som «klart jeg kaller dem monster», nettopp sier: «Jeg er ikke intellektuelt interessert i dette, jeg representerer det motsatte, jeg vil stå opp for den berettigede følelsen av fullstendig avstand fra dette monstrøse. Jeg står for det diametralt motsatte; jeg står for det gode.»

Ok.

Det er ok.

Men er det også fattbart, dette andre synet? På at noe, noe annet, må holde på systemet, holde på verdet, holde på rettergang og forutsigbarhet, holde i tøylene, holdet hodet kaldt — ja, uansett hva.

Kan man si at når man representerer grunnleggende verdier og prinsipper og har makt på vegne av folket, så bør man forholde seg til mennesker som mennesker og ikke noe mindre enn? At man håndterer systemer og handlinger, objektivt, likt. At man gjør det som kan forhindre nye overgrep, om det er terapi eller avskjerming, og har fokus der, i stedet for på hatet. At samfunnet som overordnet system gjør det, mens folk raser. La oss rase. Men raseri vil også føre til raseri uten noen form for holdepunkter, som vi kan holde i, for å dra oss opp og heve oss over, sånn til slutt, når bålet har brent ut.

Nei trangen til å kalle dem monstre går ikke over, det kjenner jeg i dag. Den er umiddelbar, den er rett. Og det er ok. Det tar kort tid å forstå: Jeg sier de er monstre, hvis ikke dem, hvem. Så la oss være grunnleggende forbanna. Men la også staten passe på oss og ikke bli et monster selv. Jeg mener begge deler, er monster og ikke, og i dag er jeg heller ikke så opptatt av å finne ut av hvordan disse to standpunktene kan eksistere side om side, eller ikke.

Men jeg vet ...

at å skille handlinger fra mennesket er menneskeverd i praksis. Det har alltid gjort vondt. Håpet kulturen vår er bygget på, er at gevinstene, for alle, er større enn kostnadene. Håpet er at vi alltid vil så for dette: 

Mennesker er ikke iboende ulike. I utgangspunkt kan vi alle bli bedre. Å tro på og håpe at mennesker ikke er feilene de gjør, men kan gjøre bedre, gir håp. Og uten håp tror vi ikke selv at vi kan endre oss. Da tror vi på at vi bare er slik. At vi kan gi opp. Så enkelt er det ikke, vi er ikke statiske.

Samtidig vil det vise seg at visse individer må skjermes fra alle andre, det finnes ikke nok tid; de er uten empati og vilje til å lære seg å handle, som en livsregel, som om de har det. Men de får ikke være med å lage prinsipper synet på andre mennesker. Ikke for meg.

For grupper av mennesker kan, som vi vet, også bli ofre for ødeleggende systemer. De er ikke iboende monstre likevel. Det er en farlig tankegang, det der. Det vet vi. For når vi tar fra mennesker det menneskelig, ved å kalle dem monstre, begynner hjernen vår å tenke på dem som ting. Og ting … er det knapt grenser for hva vi kan gjøre med.

Det er ikke fjas. Det er historie. Vi lurer på hvordan mennesker kan være jævlige mot hverandre? I stor skala? Det begynner i det bittesmå. Det er ikke mystisk, det begynner der, usynlig (fjasete!). Og vi kjøles ned, til ondskap tar over.

Men ja, rop «monster»! Det gjør jeg! Men den utøvende makta, den skal passe på meg og oss alle. Og jeg ønsker at den skal være kald når jeg bør være varm. Håpet er at kalde hoder tar best avgjørelser, ja sånn strukturelt sett.